Hjelp til selvhjelp?

Denne saken går tilbake til 2004 når jeg opplevde mitt andre attakk og i løpet av få dager var næmest ikke i stand til å røre meg. Uheldig for meg var jeg bosatt og jobbet i Sverige da. Det var helt umulig for meg å ta meg til jobb, og det endte med at jeg sa opp. Den eneste medisinen jeg har brukt siden da er Beta-Interferon som ga meg store bivirkninger. Jeg greide nesten ikke å ta meg opp trappen tl soverommet hvor jeg falt sammen og ikke maktet å entre sengen. Etter noen timer på gulvet hadde Beta-Interferonen "sluppet taket" og jeg greide endelig å komme meg opp i sengen.
Men dette er bare starten på historien. Jeg har opplevd (og opplever) at klimaet hjemme i Norge er min verste fiende.
Jeg opplever ikke direkte tilfriskning her i tropisk klima, men MS-en uvikler seg svært mye mer langsomt.
I løpet av flere års opphold her, er jeg i stand til å holde eg oppreist med støtte (f.eks. vegg) og erfarer at jeg på en måte kjøper meg tid før det uunngåelige skjer.
Jeg er fra Nord-Vestlandet og klimaet der slår meg ut fort og effektivt. Selv om jeg gjør mitt beste er det svært vanskelig og kostbart å reise dit ofte.
Så hvorfor skal det være så vanskelig for meg? Opphold i Norge vil koste meg år av forventet levetid. For å gjøre historien komplett, må jeg også nevne at jeg er gift her i SE-Asia og har en datter på 1 år. Selv om hun har Norsk pass og personnr, blir hun nektet ytelser som alle norske barn har.
Vi har spart og sparer den norske stat for tusener, og opplever kun straff for å prøve å leve et fullverdig liv som Norge ikke kan tilby.
Noen som har hørt om den stakkars russiske jenta i det siste? Hva med nordmenn i utlandet som blir nektet å være norske og som bokstavelig talt avkreves livet av Norske myndigheter for å leve der. Ingen politiker kan få øynene opp for hvordan det er å være helse-flyktning fra Norge.

Det høres ikke greit ut.

Må bare få nevne at man aldri må si opp jobben sin når man er syk. Det taper man økonomisk på. Man kan miste pensjonsrettigheter. Kontakte legen og få sykmelding, er det man må gjøre. Det er slik systemet fungerer i forhold til det. Jeg skriver dette fordi jeg har hørt om andre som også har sagt opp jobb i stedet for å sykmelde seg.

Når det gjelder ytelser når man bor i utlandet, vet jeg ikke noe, men har du rådført deg med noen som kjenner reglene og systemet godt? Kan det tenkes at det finnes velferdsløsninger der også som du ikke har fått fordi du ikke har gjort ting på riktig måte?