Ikke alt på kafeen

Hei til dere alle.
Det er jo slett ikke sikkert at det har vært merkbart, men det er en god stund siden jeg har skrevet noe her inne nå. Ingen spesiell grunn til det - men alt med seg.

Etter gode 5 år med denne diagnosen tror jeg at jeg har begynt å forstå at det er ingen vits i å lete etter fasitsvar i forhold til både symtomer, og hvordan livet ellers vil arte seg. Som mange har sagt, utallige ganger før meg - vi får ta en dag av gangen, og håpe på det beste. Jeg har, i disse 5 årene, begynt å forstå at dette faktisk går an. Jeg er ikke lenger febrilsk i forhold til at "noen"skal løse MS gåten, heller ikke stadig på hugget i forhold til nye lovende medisiner - nei, jeg opplever at jeg faktisk slapper litt mer av i forhold til alt dette.

Selvfølgelig ønsker jeg at noen skal komme med et gjennombrudd når det gjelder ovennevte, men jeg har forstått at jeg ikke kan være med å påvirke dette. Dette er blitt en ny, og ikke minst avslappende periode i mitt MS liv.

Jeg har det bra, steller med hestene, går på jobb - og noen ganger, ja da "glemmer" jeg at jeg har MS. Selvfølgelig ligger det der, men det gnager ikke så mye som før. Alt er jo, som dere vet, situasjonsbetinget så når det dukker opp symptomer jeg ikke har hatt før, ja da er jeg på allerten - men ikke slik som før.

Siden februar har jeg latt være å spise alt som inneholder sukker, og jeg opplever at dette er bra for meg. Bonusen er - 16 kg, og det er deilig. Nå er jeg heller tynn. Her for leden gikk jeg på en skikkelig sprekk. Jeg spiste en mengde godteri. Neste dag hadde jeg vondt i leddene, og følte meg ikke i form. Kan dette ha noe med sukkeret å gjøre tror dere?

Fotvortene som jeg har prøvd alt for å bli kvitt er nå plutselig borte. Ikke at jeg tror det har noe med sukkerinntak/ikke sukkerinntak å gjøre, men de er i allefall borte. Slikt skjer.

Ville bare dele noen av mine opplevelser med dere her inne, og ønske dere en god natt.

Veldig bra det du har skrevet! Det er jo nettopp det vi har prøvd å si i våre mer eller mindre vellykkede svar til de som sitter med mange spørsmål.

Etter en stund vil ting "roe seg" i hodet. MS-diagnosen er der, men den må ikke få lov til å ødelegge hele livet. Javel. Du har fått en kronisk sykdom. Men ingen, selv ikke ekspertene, kan si hvordan det vil påvirke deg rent fysisk. Så istedet for å gå og engste seg og vente på neste symptom, LEV LIVET!
Kommer det nye symptomer får du ta det der og da, ikke på forskudd.

Det var nettopp denne erkjennelsen jeg kom til for noen år siden. Jeg, som alltid hadde vært så selvstendig, var blitt redd. Redd for å gjøre ting på egenhånd. Redd for å sette igang prosjekter som jeg kanskje ikke ville klare å fullføre. Redd for hvordan kroppen ville oppføre seg imorgen, om en uke, om et år.

Jeg bestemte meg på høsten at jeg ikke ville være i Norge hele vinteren. Klarte å få leid meg en leilighet privat på Gran Canaria, reiste i januar og kom hjem i mars. Neste år (2011) reiser jeg i januar og kommer hjem i april!

Familien her hjemme trodde ikke jeg ville komme til å reise. Jeg hadde snakket om det så lenge uten at noe hadde skjedd at de trodde dette også var bare prat. Den med det mest overraskede uttrykket i ansiktet var nok husbon. Han var vant til at jeg alltid måtte holde ham i armen når vi var ute og gikk. Ikke klarte jeg å gå lange strekningen heller. Men han visste at jeg ble bedre i varmen. Han var nok urolig når jeg dro, men tror han er litt roligere i år. Dessuten får jeg besøk i år. Har ei venninne som driver en alternativ helsefarm på en av de andre øyene. Og så får jeg besøk av datter og barnebarn.
Dessuten ble jeg godt kjent med flere fastboende da jeg var der nede i fjor, så dette går helt sikkert fint.

For bare 4-5 år siden var denne reisen helt utenkelig, men nå nekter jeg å "gi" MS'en mer av livet mitt enn nødvendig.