Forumkafeen der man kan skravle i vei

Gratulere! En liten bit borrelås eller dobbeltsidig tape fixer kjolen.

Takk og takk og takk damer! gleder oss vilt og hemningsløst!

Du kan ta hårspray på huden der kjolen truer med å skli ned.... har jeg hørt de store jentene si.

Husk å si ja, da! Og ha en fin dag.

Kjolen er vel småtteri nå:
Med askesky fra Island som gir stopp på all flytrafikk er jeg mer bekymret for hvordan du kommer deg til Amsterdam, Maslovan.
Har dere kriseplanen klar?

I dag var jeg så spent at jeg var kvalm, var inne i huset mitt for første gang, det sto til forventningane

Så spennende!
Hvor langt er det kommet?
Lykke til videre, håper du blir fornøyd.

Passer bra å ha kransefest her på kafèen, jeg kan godt dekke bordet.

Dem drev og innstalerte kjøkkenet og badet sto for tur, så det nermer seg...........

Hei

Ja, vi har en plan b, og den innebærer en h.... lang busstur! Men men, må man så må man! Om ikke annet så er buussturer veldig sosiale da Og vi er ikke flere enn at det blir god plass på bussen. Men selvsagt håper vi at vi kan fly, selv om det ser dårlig ut nå. Jeg har jammen sett for meg mange scenarier, men at et vulkanutbrudd skulle være til hinder for vår reise, nei det hadde jeg ikke tatt med i betraktningen!

Hei alle sammen!

Da er vi tilbake fra amsterdam, og er lykkelig gifte! bussturen nedover gikk over all forventning, og resten var som en drøm, en lykkelig sådan! Gjestene våre dro hjem etter tre dager, mens jeg og min mann ( MIN MANN :-)) ble i fem dager til. vi leide oss sykler, tråkka rundt og bare koste oss. Vel hjemme har jeg måttet betale prisen for moroa, i form av en enrom og altoverskuende fatigue. Det har blitt mye besøk, og mye styr. Tror jeg må sette ned foten og bare si nei til flere besøk i nærmeste framtid. Synes det er hyggelig at folk bryr seg og vil gratulere, men min toleransegrense for høflighetsvisitter er blitt betraktelig lavere etter diagnosen.... Hva gjør dere når dere kjenner at grensen er nådd? vil ikke virke sur og lat heller.... og det er en kjensgjerning at uansett hvor mye du forklarer, så er det vanskelig for folk å forstå hvordan vi med MS har det.

Men, tross fatigue og alt så er jeg veldig lykkelig om dagen!

En god klem fra meg til dere alle

Gratulere som gift, hurra for deg

Gratulerer.

Det er vanskelig å gi råd som passer andre, men jeg tror jeg ville hatt en ferdig oppredd seng klar å stupe nedi om noen ringte på, dessuten, kanskje det er hyggelig å være der litt uansett. Pledd i sofaen og en pute fra sengen taler også et tydelig språk om at man ikke er helt i form. Ha bøker eller musikk i nærheten om det ønskes. Til etter at gjestene har gått, altså. Folk har lettere for å tro på folk som ligger i senga.

"Legen har anbefalt ro en liten stund" er kanskje også en bra setning, er man veldig nedkjørt skal man jo hvile, så der har du ordene i behold.

Det er bjørkepollen i store deler av landet, noen har en snev uten å vite det, og den fatiguen kan legge seg oppå MS-fatiguen og da kan det bli særs tungt i topplokket, er min erfaring.

Kos deg, hvil deg og holder tomler for at du snart er pigg igjen.

Hei.

Takk for det Inger J Kjenner meg muligens litt bedre nå, etter å ha sovet og slappet av i hele helga. fortsatt vissen i kroppen, men slik har jeg vent meg til å føle meg.

Trodde det skulle være vår jeg, men her laver snøen ned og legger seg som t teppe over alt. full vinter igjen! Makan! Har jegått surr i årstidene eller? sikkert.... vel vel, får finne fram att topplua og polvottene.

Ønsker alle en flott vinterdag

Nei, jeg har ikke blitt Haugianer. De ivrige lesere av Synnøve Solbakken, vet at der var det det leser betydde.


Men jeg har blitt mye en leser her inne. Jeg skriver ikke mye, men ser innom hele tida. Føler for å engasjere meg litt her og der, men så er jeg så sliten at jeg ikke orker. Jeg modererer lite også, men de andre står jo på. Jeg grubler kanskje: Hvorfor lager de en ny tråd om et kopipreparat når all annen immunmodulerende har en felles tråd? Men regner med det er en grunn, og lar det bli med det.

MS-en min oppfører seg vakkert, men det er en del annet styr. Det roer seg nok snart.


Ganske interessant å ha et mer tilbakelent perspektiv. Sunt for meg, tenker jeg.

Men du må love å skrive litt innimellom så vi ser at det er liv i deg!
Dessuten har du mye vettugt å komme med som er til gled og nytte.

(Vettugt er nok et ord fra Ringetrike som bare datt ned i hodet mitt, betyr fornuftig. Vært 3 dager på hytta i de dype skogene der og brått popper ord/uttrykk fra oppveksten fram. Skremmende...)

Haugianer ja, lenge siden jeg las om dem, men plutselig husket jeg det - ordet leser.

Jeg er for tiden også blandt dem, så du er i godt selskap Inger Johanne. Godt selskap er kanskje litt selvskryt, men selvskryt kommer jo alltid i fra hjertet.

Samme her folkens. Er så slapp at jeg knapt orker å bevege meg i løpet av dagen, men jeg er innom her og leser. Modererer bittelitt når jeg synes det trengs. Var ikke meg som opprettet den ekstra tråden for kpoi-produktet, men synes det kan være greit for nå. Vi kan alltids slå de sammen senere og endre overskriften på tråden vi legger den inn i. Men det er snakk om et nytt navn på markedet og slik det ser ut for meg et 1. valg for mange unge nydiagnostiserte. Slik finner de lettere frem.

Vettug er et ord fra min oppvekst, far var fra Nes på Romerike, der brukte de ordet. Og det er mange vettuge folk her inne!

Jeg kommer absolutt friskt ( eller sykt) tilbake. Men det er bare sånn at etter at jeg hadde så mye dødsfall og begredelighet i familien at jeg til og med fikk innvilget 5 samtaler på DPS* som en standardpakke ved kriser ( etter 3 måneder, noe som i seg selv er en vits), så ble etter det en nær og kjær slektning alvorlig syk, og akkurat nå sitter jeg og lurer på om jeg noengang blir glad igjen.

Men det blir man, det kan 56 års fartstid på kloden fortelle meg.Selv om det bare er en teoretisk sannhet i hodet mitt nå i dag.

Det jeg er mest overrasket over nå, er at min MS har holdt seg stabil midt oppi alt sammen. Men det er jo fint det.... Antagelig kommer jeg en gang til å si at når jeg hverken ble gal eller sykere av MS-en den gangen, så kommer søren meg ingen ting til å greie å knekke meg....

*DPS betyr DistriktsPsykiatrisk Senter og er en poliklinikk for psykiatri der de blant annet prøver å hjelpe folk med vanlige livskriser, men også psykisk sykdom.

PS: Og hadde det vært noen orden på meg nå, så hadde jeg husket at jeg hadde en tråd om dette et sted utenom kafeen, men jeg orker ikke å finne den...

Mange har sagt at jeg er treig, utenfor den nett-sosiale verden og at jeg går glipp av mye.
I går tok jeg tid til å opprette facebook-profil.
Jada, forvirringen er total (men heldigvis har jeg en hormon-bombe i huset som kan hjelpe mora...)
Trodde det var nok med mail...

Jeg driver og byggerned profilen min, jeg, hørte så mye skummelt. Da jeg opprettet den var det ingen "barn på min alder" der, så jeg fikk ikke så mye ut av det. Og så fikk jeg masse forslag til kommersielle ting som den jeg liksom fikk det fra slett ikke hadde ment å oppfordre meg til, osv...

Men jeg er på twitter, og der som ofte ellers på nettet ( bare ikke her) kaller jeg meg tanteMy, om noen er interessert. Når jeg en sjelden gang blogger, så legger jeg ofte link på twitter.

Bare pass på at du ikke legger ut på facebook om når du er borte osv. Bruker sunt bondevett så er det en gri måte å holde kontakten med folk og treffe igjen folk en ikke har sett på mange år, har truffet igjen to jeg ikke har sett på 24 år feks.

Akkuat hva jeg tenker også.
Var på 25-årsjubileum for et år på internatskole for et par uker siden, og det var der jeg fikk "sparket bak" til å komme igang.
Ble lett overbevist om at disse menneskene ønsker jeg å opprettholde kontakten med.

Jeg har ingen profil verken her eller der jeg. Har hørt at folk legger ut om hva de gjør om dagen - hvem gidder å lese det da?

He he, jeg gidder det! Har fått fornyet kontakt med flere "gamle" kjente og blitt kjent med nye mennesker, og gjennom "statusene" deres, danner jeg meg et slags bilde av livet de lever. F.eks. har jeg hyggelig, om enn litt sporadisk, kontakt med en gutt, (eller nå er han mann da), jeg gikk på barneskolen med. Han hadde jeg ALDRI hatt kontakt med ellers, dette er mye mere uforpliktende, enn hvis man skulle tatt en tlf., eller skrevet et brev, (for sånn er det ofte), vi kan ha akkurat den lille, lette kontakten vi har lyst å ha, samtidig har vi så mye innsikt i hverandres tilværelse, at det ikke blir sært og anstrengt å ta kontakt, hvis vi er i hverandres hjembyer. Helt supert!

Jeg gidder å lese at datteren min, som bor i en annen del av landet har vært på sykkeltur, eller at barnebarnet mitt og svigersønnen har gjort noe interessant. Og link til bloggen til folk, osv. Og av og til oppdager jeg interessante ting fra nettet fordi de jeg kjenner og følger på twitter har linket til det. Jeg gidder det som jeg gidder å prate med folk IRL. Eller her, av og til....

Denne E-posten fikk jeg i dag:

En liten viktig historie

En 92-årig, liten, velbalansert og stolt mann,
fullt påkledd hver morgen kl. 08.00, med håret pent
kjemmet og med perfekt barbering (selv om han
faktisk er praktisk talt blind), flyttet til et
gamlehjem i dag.

Hans 70 år gamle kone har nettopp gått bort og
gjort det nødvendig for ham å flytte. Etter mange
timers tålmodig venting møtte han meg med et smil da
jeg kunne fortelle at rommet hans var klart.
Mens han manøvrerte gåstolen sin mot heisen ga
jeg ham en liten beskrivelse av det lille rommet,
inkludert de nye gardinene som var blitt hengt opp i
vinduet.

'Det er nydelig, jeg liker det,' erklærte han,
med en entusiasme som ligner en 8-åring som får se
sine nye hundevalp. 'Hr. Johansen, vent til du har
sett rommet,' sa jeg.

'Det har ingenting med saken å gjøre,' svarte han.
'Lykke er noe du kan bestemme deg for i forveien.
Om jeg liker rommet mitt eller ikke har ikke å
gjøre med hvordan møblene er arrangert... det er
hvordan jeg arrangerer mine tanker som teller.

Jeg har allerede bestemt meg for å like det.
Det er en beslutning jeg gjør hver morgen når
jeg våkner.

Jeg har et valg; Jeg kan bruke dagen i sengen og
tenke over vanskelighetene jeg har med de delene av
kroppen min som ikke lenger fungerer, eller komme meg
ut av sengen og være takknemlig for de delene som
funker.

Hver dag er en gave, og så lenge jeg åpner mine
øyne skal jeg fokusere på alle de lykkelige minnene
jeg har lagret gjennom livet..

Høy alder er som en bank-konto.
Du kan heve goder fra det du har lagret.
Hvis jeg skal gi deg et råd, så må det være å
sette inn mest mulig lykkelige minner på bank-kontoen
din!

Takk for ditt bidrag som jeg kan fylle min konto
med.

Jeg gjør massevis med innskudd fremdeles!'
Husk disse enkle reglene for lykke;

1. Fri ditt hjerte fra hat.
2. Fri din tanke fra bekymringer.
3. Lev enkelt.
4. Gi mer.
5. Forvent mindre.
****************