Sykere med diagnose?

Vi vet alle hvordan psyken påvirker kroppen og det er en ting jeg har tenkt på. Blir man "sykere" i det øyeblikket legen slår fast at det er MS man har?

For min del tok det lang tid å få diagnosen (13år fra første schub). Jeg sto ikke så veldig på heller, men de siste årene i arbeid gikk på ren trass. Jeg var dårlig. Hver dag måtte jeg bruke spisepausen på å kjøre et stykke fra skolen, legge ned setet og bare puste ut. Når jeg kom hjem fra jobben var jeg helt utslitt. Hadde jeg hatt små barn, på den tidene hadde det nok stoppet lenge før.

Jeg brukte også veldig sterke antiinflamatoriske medisiner (som ødela tarmene fullstendig), men så lenge det gikk, så gikk det.

Når jeg så til slutt fikk MS diagnosen var det hos en privat nevrolog. Den gamle overlegen ved nevrologisk tok i mot pasienter på sommeren fordi han visste det var flere års ventetid på sykehuset, med mindre det var noe akkutt.

Fra jeg fikk diagnosen tok det ikke mer enn 18mndr før jeg sluttet å jobbe og gikk over i 100% trygd. Jeg syntes det var kjempehardt å slutte i jobben, men samtidig var jeg så sliten at jeg bare sov og grein i flere mndr. etter den siste arbeidsdagen.

Jeg tror jeg på et vis følte at jeg nå "hadde tillatelse" til å være syk. Nå hadde jeg det svart på hvitt at jeg faktisk feilte noe og ikke var hypokonder.

Så kom det en tid hvor jeg leste alt jeg kom over som omhandlet nevrologiske sykdommer generelt og MS spesielt. Selvfølgelig ble jeg redd når jeg leste om hvor fort jeg kunne komme til å havne i rullestol eller bli fullstendig pleietrengende. Etter en stund overvant fornuften skrekken og jeg bestemte meg for å lytte til kroppen min og ta til meg det som sto om at enhver MS er individuell.

Men jeg gikk fra å være "veldig sliten med vondt i kroppen" til en MS-pasient i løpet av noen få uker. Fra jeg begynte med prøvene til jeg hadde diagnosen klar gikk det 6 uker. Underbevisstheten min hadde det helt klart for seg at jeg hadde MS lenge før jeg var villig til å akseptere det på det bevisste plan. Før jeg hadde time hos nevrologen, hadde jeg laget et diagram over kroppen med piler til de områdene som hadde følelsesforstyrrelser og nedsatt muskeltonus. I tilleg hadde jeg skrevet en kronologisk oversikt over schub og synsnervebetennelser. Da legen hadde lest igjennom det sa han at jeg allerede visste hva som feilte meg. Og det gjorde jeg jo! Men før han bekreftet det var det bare mine legmannsvurderinger og de "gjalt ikke".

Jeg vet at jeg følte både lettelse og sorg da jeg gikk ut fra kontoret til nevrologen etter diagnosen. Lettelse fordi jeg ikke lenger behøvde å skjule alt som var galt og en naturlig sorg for at jeg nå hadde fått bekreftet at jeg hadde en kronisk sykdom.

Men det skjedde en endring i tankegangen også. Selv om underbevisstheten hadde vært sikker i lengre tid, ble ikke jeg MS-pasient før jeg fortalte det høyt til noen for første gang. Hvordan var det med deg?

Jeg har hatt en del problemer de siste årene med sterke depresjoner, smerter på de rareste steder og diverse. Har aldri tenkt tanken på at jeg hadde MS. Så i fjor mens jeg var innlagt på sykehuset for depresjon fikk jeg plutselig en synsnervebetennelse. Har hatt problemer med synet før men som regel har jeg bare tenkt at jeg har sett for mye på sola eller lignende. Når jeg så fikk beskjed om at det var synsnervebetennelse så gikk jeg på nettet for å lese litt om det... kanskje det dummeste jeg noen gang har gjort. Der stod det jo svart på vidt at for mange var dette ett typisk tegn på MS. Merket på sykehuset også at legene begynte å stresse litt rundt meg, plutselig skulle jeg til nevrolog og på MR men det var ingen som sa noe om hvorfor. Jeg spurte rett ut og endelig fikk jeg svar. De trodde det kunne være det og funn på MR tydet også på det. De trodde også at depresjonene mine var utslag etter diverse attakker... Jeg følte meg så lettet. Endelig kunne jeg på en måte si at jeg hadde noe som feilte meg. Jeg er selv veldig positiv og var åpen på min nye arbeidsplass fra første dag om at jeg hadde MS, jobbet og jobbet selv om jeg var i dårlig form... til slutt smalt det selvsagt igjen med ett skikkelig attakk. Det var en lettelse når jeg fikk en sykmelding hvor det stod diagnose G35 Multippel Sklerose.

Tror ikke jeg føler meg sykere nå etter jeg fikk diagnosen. Føler meg heller bedre fordi jeg nå VET at det er noe som feiler meg og ikke noe jeg bare innbiller meg....

Hei.

for meg var det en lettelse å få diagnosen for to år siden. Jeg hadde lenge gått rundt og vært svimmel, sliten, deprimert og hadde murring i armer og bein. så for meg var det "godt å få" en diagnose og dermed en forklaring på de symptomene jeg hadde. Føler ikke at jeg ble sykere av diagnosen, men kjente absolutt på det at nå hadde jeg endelig lov til å være syk. Og det var godt! Har begynt å lære meg til å ta hensyn til sykdommen, så jeg har stort sett ingen problemer med å si nei til ting jeg føler jeg ikke orker.

det var selvsagt et hardt slag å få en kronisk sykdom, jeg hadde jo masse planer om å jobbe mye og lenge. Men når ting ble som det ble så har jeg innfunnet meg med at jeg får ta det som det kommer, og prøve å leve et godt liv med MS. Jeg er kvitt depresjonen som jeg så lenge slet med, og tror det har sammenheng med at jeg nå vet hva som feiler meg, og slipper å gå rundt å bekymre meg for det. Det er en bekymring i seg selv å ha MS, men jeg har lykkes godt i å ikke spekulere over hva morgendagen kan bringe. Så på mange måter ble jeg faktisk friskere etter diagnosen

Hei, jeg er ny på forumet , og ny med MS diagnose.
Etter å ha vært under utredning i over 18 måneder synes også jeg at MS diagnosen kom som en lettelse, hvor merkelig det enn er, og jeg føler meg ikke sykere etter diagnosen enn forut , men derimot har jeg fått en visshet på hvorfor kroppen ikke fungerer som den skal.
Jeg ble først utredet mot hormonsystemet. Alt var galt , blodverdier etc, fikk påvist hypothyrose , og sjekket ut for svulst på hypofysen. Kroppen verket , hodepine , svimmel , vondt i øynene , og plutselig forsvant også kraften forsvant fra høyre hånd , og høyre fot kranglet. Jeg var livredd ;-) Men alle kontrollene hos lege , og sykehusturene fikk meg til å føle meg som en sytepave , så jeg tidde stille om de 'små ting' , som prikking og rykiningene i fingrene, ubehaget i nakken ,de lynende smertene, at jeg knapt greide å gå 500m og trettheten. Jeg skjemtest over å være så dårlig form , og sikker på jeg måtte bli oppfattet som en hypokonder om jeg fortalte alt.
Derfor kom MS diagnosen som en lettelse for meg, jeg slipper å unnskylde meg hele tiden , og vet hvorfor ting er som de er . Og viktigst av alt , jeg kan gjøre noe aktivt for min egen situasjon

Jeg er 39år, har 3barn under 8år og fikk diagnosen i juni. Første gang jeg merket noe hadde jeg vært ute og skuffet snø i februarkulden. Kom inn helt nummen i huden av kulden, etterhvert tinte kroppen opp men høyre beinet sluttet ikke å være "dovent". Det varte et par uker. I april kom den samme følelsen tilbake i høyre side av kroppen, fra armhulen og ned. Og høyre beinet var vanskelig å styre, muskelsvakt, kunne ikke stå på tå osv. DA gikk jeg til fastlegen for jeg skjønte at noe ikke stemte. Nevnte at vi har hytt i et område med mye flått og at flåttbitt er normalen hver sommer. Legen ringte nevrologisk vakthavende mens jeg satt på kontoret hennes og fikk en time til meg morgenen etter på nevrologisk poliklinikk. Jeg ble undersøkt, ble tatt borrelia-prøver og masse andre blodprøver, fikk time til MR uken etter. Desverre var borrelia negativ og MR viste plakk og betennelser... Ble sent på ny MR som også tok med ryggen og tok spinalprøve som bekreftet ms. Når jeg i juni kom til nevrologen, etter alle disse prøvene, visste jeg ikke hva utfallet ville bli. Men likevel visste jeg det jo. Så når nevrologen trakk pusten dypt for å fortelle det ble jeg ikke sjokkert. Jeg hadde allerede grått mine tårer etter alle de andre undersøkelsene, lest masse på nettet og var lettet over at diagnosen var klar og at det ikke ville trekke lenger ut i tid. Dessuten kunne det jo vært værre, var glad det ikke var hjernesvulst f.eks.
Neste jeg merket var numne fingertupper for to uker siden som spredte seg til hånflatene og så til hele hånden på begge hender. Føles som om har hatt hendene i isvann for de er valne og stive. Men nevrologen mente det ikke var noe nytt atakk og at trettheten ikke var noe farlig for sykdommens utvikling.
Nå har jeg nylig begynt med Extavia og er motivert til det. Har jobbet en måneds tid etter at barselpermisjonen var ferdig og er selvfølgelig sliten. Mannen min er hjemme i sin permisjon men om 2-3 uker er det fullt kjør igjen. Jeg vet ikke om det er fordi det er uvant å jobbe ute igjen at jeg blir sliten eller om det er sykdommen men jeg er ikke så mye tess når kvelden kommer. Håper det bedrer seg for jeg vil gjerne jobbe som normalt. Vil liksom ikke få sykdoms- og svakhetsstempelet på jobb ennå. Har jo vært borte ett år og vil jo bidra litt igjen. Men kanskje bør jeg vurdere gradert sykemelding en periode til medisinering er godt igang og hverdagslivet fungerer.
Jobber på kontor/pc, lite stress men veldig konsentrasjonskrevende. Fleksitid og veldig grei sjef, er vel helst meg selv som er litt streng og føler jeg bør sitte dagen ut hver dag.