Venner og sånt...

Det at en skifter litt på "venner" har vel ikke bare med MS å gjøre.

Det er jo slik at en får nye venner i nye miljøer. Hvis en har en sønn på fotballen, så får en jo bekjente der, og kanskje en eller to nye venner. Så er det datter, som er yngre, i hestemiljø så kan det samme skje der. Vi er jo ikke statuer, så vi forandrer oss hele tiden - og det gjør jo livssituasjonen til de fleste andre også.

Venner er jo ofte relatert til at en har "noe" felles - slik som barn på samme alder, hest eller MS.

Da jeg var ny med MS fikk jeg noen nye venner med MS. Det hadde jeg ikke før. Det beriker mitt liv å bli kjent med nye personer. Jeg har også noen få "gamle" venner som har vært der ganske lenge, og de har jeg fremdeles god kontakt med.

Jeg opplever at livet har "en tid for alt, " og jeg er helt sluttet å si " nå må vi treffes - vi ringes for avtale." Er det noen jeg virkelig ønsker å være sammen med så gjør vi en fast avtale med dag tid og sted. Det blir mindre svevende og er lettere for alle å forholde seg til.

Jeg bruker heller ikke tiden på å vente på at "noen" skal ringe - da ringer jeg heller selv.

"en tid for alt", der sa du det, julestjerne! Tusen takk
Og så skal jeg ringe selv om det er noen jeg virkelig vil treffe!
Når jeg tenker meg om, så er de virkelige vennene mine i livet mitt de jeg faktisk treffer.

Min sønn har vært veldig heldig, han har god kontakt med vennene sine. Men det igjen avhenger veldig mye av dagsform. I alle de årene med Ms har han fremdeles mesteparten av de vennene han har hatt hele tiden,.

Jeg merker at jeg har fått noen nye venner som har MS. Det er vel ikke annerledes enn når småbarnsforeldre får nye venner som også har barn?

Så har jeg merket at noen venner har blitt borte siste tida, men jeg tror det skyldes at vi lever i en verden med høyt tempo. Man treffer nye mennesker hele tida, og knytter man seg til noen, vil vel andre "ryke ut". Mens jeg selv har et langsommere tempo, så jeg har ikke samme tilgangen til påfyll, og så blir det færre venner på meg. Men jeg har så jeg greier meg.

Ellers har jeg et par hva jeg oppfatter som gode venninner med MS som jeg aller oftest kommuniserer med på mail, men også har møtt noen ganger i virkeligheten. Men jeg tror de fysiske møtene, evt sammen med telefonssamtaler er nødvendig for å få den rette kontakten da. Dette er en moderne form for kommunikasjon som jeg enda ikke synes jeg har helt oversikten over.

Det jeg savner mest etter at jeg ble ufør, er det lette og uforpliktende vennskapet til dem jeg jobbet med. Jeg tror vi trenger menneskekontakter med ulik grad av nærhet.

Jeg lever alene, og merker at jeg treffer for få menn. Nå tenker jeg på det sosiale aspektet ved menn. Det er vel to mannlige venner jeg har noe særlig kontakt med, og i begge tilfeller fordi vi har noe praktisk vi gjør sammen. Ellers blir det kanskje vanskleigere å pleier vennskap med motsatt kjønn når en ikke har en ute-arena å treffes på?

Sånn ser dette fenomenet ut fra mitt ståsted.

Interessant tema.
Har tenkt en del på dette det siste året.

Med et vennepar som sliter fikk jeg oppfordring av moren min om "bare å være en god venninde".

Hva er en god venninde:
en som sier tingene som de er (som en selv oppfatter dem) eller en som enig jatter med den andre som en ryggslikker?
For meg er det helt klart den første kategorien, både som jeg ønsker å være som venn og som jeg ønsker å ha som venn.

Det gjør godt å være sammen med venner.
Kollegaer kan også være venner, det har jeg.

Jeg tar opp denne tråden igjen... i dag fikk jeg det svart på hvitt at venner jeg har og har hatt, for flere år siden "ga meg opp" fordi jeg "stadig" avlyste avtaler. Dette må ha vært primo 2000 tallet. Jeg fikk ikke diagnosen før i 2005, men har jo vært syk lenge før det uten å vite hva det er.

De avlysningene hun siktet til gjaldt et vennepar der han ikke lot andre komme til orde, det var meg-meg-meg og meg hele tiden, han visste og kunne best og hadde også behov for hele tiden å si det. Jeg skjønte jo ikke at jeg ikke tålte det, når både mannen min og det andre venneparet tålte det greit. Selv ble jeg fysisk syk av å være der (svimmel, ør og sliten i hodet), og avlyste derfor innimellom noen av besøkene eller avtalene.

Nå skjønner jeg jo at fatiguen har mye av skylden. I dag tåler jeg jo ikke forsamlinger der mer enn 4-5 personer prater samtidig eller der en prater hele tiden. Det skyer til i hodet mitt, og ordene går meg hus forbi. Må innrømme også at folk som ikke lar andre komme til orde provoserer meg enormt, så det bidro nok litt i situasjonen.

Jeg har også kanskje mistet en venninne i dag, fordi jeg "stadig" avlyser avtaler. Det gjør jeg jo fordi mine små anfall kommer brått på, og da er det kun horisontalen som gjelder for meg. Men det skjønner hun ikke. Jeg må jo bare passe på å slappe av før jeg skal til henne, så klarer jeg nok å komme meg dit, mener hun. Men det er jo helt feil. Bare det å gjøre meg i stand til å dra et sted, kan gjøre meg "full" i hodet, og jeg må avlyse. Snurre rundt i gangen og kjøkkenet for å finne nøkler og sko... grusomt for meg, og for familien som også ofte opplever at jeg må avlyse ting pga dette. Hun det gjelder har ME selv, så hun burde skjønne, men hun skjønner vel bare seg selv og sin egen situasjon.

Hva skal jeg gjøre? Hun sier at hvis vi skal ha kontakt, må jeg ta kontakt og følge opp avtalene vi har, ellers kan jeg bare glemme det... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

Må bare få si at heldigvis har vi venner her vi bor som forstår det meste, og som godtar meg for den jeg er. Jeg orker når jeg orker, og er med på ting stadig vekk, men må også ofte avlyse. Spesielt gjelder det fester. Og det er helt greit for dem, de skjønner det...

Hei Sussi

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg har også problemer med forsamlinger, og folk som er så egosentriske at de aldri lar andre komme til orde. Det virker stressende på meg, og da slår fatiguen til for fullt. Det er vanskelig å få andre til å forstå dette.

Men til forskjell fra deg har jeg mest problemer med kaffeslabberas av typen bursdager, møter og slikt. Jeg blir ikke så sliten i hodet når jeg er på fest og kan ta meg noen glass vin. Da slapper jeg mer av og lar meg ikke stresse på samme måte som da jeg er edru.. Det er jo en kjensgjerning at alkohol døyver og sløver sansene, og for meg passer det midt i blinken... da blir jeg ikke så sliten av alt bråket... men man kan jo ikke møte opp på foreldremøte og barneselskap halvfull med ei flaske vin heller da.. , da ville jeg nok raskt blitt stemplet som meget tørst, med god grunn antagelig! Hehe, men det er en artig tanke..... hadde sikkert vært mange rare ansiktsuttrykk å skue da!

Men jeg lar faktisk være å møte opp i kaffeslabberas og lignende av og til jeg altså, og sier jeg er sliten. Da får de tro hva f... de vil! Det finnes jo dem som ikke VIL forstå heller! Og hva slags venn er man da? Ikke en venn JEG trenger i alle fall!

Jeg har inntrykk av at vi med MS er verdensmestre i dårlig samvittighet uansett, så her er det om å gjøre og ikke legge sten til byrden! Gjør som du vil, ikke som du synes du bør!

Ikke la deg presse til noe du egentlig ikke orker bare for å behage andre, Sussie.

Begge parter sårbare i situasjonen:
Skuffelse for avlysning kan gi kommentarer som sies annerledes enn de egentlig er tenkt?
Mottakeren hører dem annerledes (verre) enn de er ment?

Har opplevd å bli positivt overrasket:
Gått på arrangement jeg har vært på nippet til å avlyse fordi jeg ikke har sett hvordan jeg skal kunne orke å gjennomføre for så å møte mennesker der som formelig oooser av "noe" som har gjort at jeg har fått energi bare ved å være sammen med dem!

Jeg kjenner meg i gjen i det flere skriver.

Men når det gjelder det å orke når en må og vil, så har jeg stort sett fått det til. For meg handler det om å hvile i forkant, slik venninna di forslår, Sussie, samt å begynne i tide og ha planlagt godt, så jeg kunne sikkert også kommet med noen slike råd. Men en må ikke være for bombastisk, for vi er jo ikke like. Og hvis situasjonen rundt en ikke er til å styre like godt som min, så kan det komme forstyrrelser en ikke har planlagt, og dermed skjærer det seg.

Men jeg har blitt hjemme dersom jeg vet at selve situasjonen jeg skal til kan bli stressende i seg selv.

Det er ikke lett å forstå venner som har andre problemer enn en selv. For et par år siden var det en venninne som plutselig sa at hun var så skuffet over meg at hun måtte ha en pause. Jeg aner ikke hva det var, for det ville hun ikke si, så jeg sa hun fikk ta kontakt når hun følte for det, og det er ikke enda, for å si det sånn...

Hvis jeg hadde glemt noe, så er hun mer glemsk enn jeg er, så det burde hun forstå, og da jeg ringte, var det jeg som ringte sist, så det kan ikke ha vært at jeg "skyldte henne" å ta kontakt, heller. Nei, jeg bare tar det til etterretning, og tenker at det er vel ikke store tapet å miste kontakt med noen som ikke engang kan si hva det gjelder. Det er mulig det er noe med henne jeg ikke har forstått, det må jo være noe som har skuffet henne, men da er jeg vel ikke en god venninne å ha for henne, heller, og så har vi det heller bedre sammen med andre, har jeg tenkt meg fram til.

Tror jeg er heldig , venner som forstår om jeg ikke er i 100, og som er til en viss grad i samme livssituasjon, i 30 -40 åra , barnløse , eller voksne barn .. og single ;-)
Jeg har også etablerte venner selvfølgelig , men det blir mest oss singelklubben grei som samles over ett glass vin (øl eller cognac hehe) , eller går en tur sammen , og så spiller en gjeng av oss kort ,whist, en fast en kveld i uka.
Jeg jobber også som bartender, sliter heldigvis ikke mest med støy og stress (for øyeblikket) Og nyter det så lenge det varer. Men får dekt mye sosialt gjennom jobben også , fantastisk morsomme folk jeg jobber sammen med og vi har det gøy. Jeg blir sliten av jobben ja , men sørger for nok hvile mellom og før slagene, og når det begrenser seg til en 8-10 timer i uka , så fungerer det kjempebra.
Men.. jeg har bare meg selv å tenke på på hjemmebanen , dattera mi er borte på skole , har samboen nå, og er hjemme kun ett par ganger i måneden. Jeg disponerer tiden min som jeg selv føler og har behov for.

Jeg er også igrunn ganske heldig. Jeg føler ikke at jeg har mistet noen. Men jeg treffer jo ikke alle like ofte nå, som før. Men dette har noe med den hektiske småbarnshverdagen jeg og mine venninner er i... Jeg er også heldig som har venninner hjemme i permisjon og venninner i skiftarbeid. Det gjør at vi også kan treffes på dagtid for en kaffekopp


Når det er sagt, strekker jeg meg langt for å ikke avlyse avtaler med venninner! Jeg er veldig opptatt at disse skal vedlikeholdes, og det får heller gå utover andre ting, som jobb eller at jeg ikke orker å handle inn dagligvare dagen etter, eller trenger en "hviledag" i etterkant, til deres og familiens fordel.