MS og store påkjenninger/stress

Jeg har siden tidlig i sommer levd med store påkjenninger. Jeg har en datter(16) som i løpet av sommeren har utviklet en spiseforstyrrelse. Hun har gått ned fra 50 til 40 kg. I går ble hun lagt inn akutt. Føler meg noe bedre nå når hun er lagt inn. Hun blir passet på og vil ikke dø av utmagring. Men jeg ser jo at det er en lang vei for henne og oss tilbake.

Så til spørsmålet mitt. Jeg merker at mine MS-symptomer har blitt mye tydligere de siste ukene. Jeg er mye stivere i beina, blir fortere sliten osv. Jeg har ikke fått noen nye symptomer. Er det normalt at dette går tilbake? Og er det lettere å få nye attakker når man går gjennom store påkjenninger? Er det noen som vet eller har erfaringer de vil dele?

Oftest går det vel tilbake, men det er et faktum at stress disponerer for attakk, også. Jeg har ingen kildehenvisning eller link, men jeg har lest det et sted jeg oppfattet som seriøst.

Når stresset har hengt seg opp, har jeg hatt nytte av aromaterapi. Noen liker ikke sånt, eller tåler ikke oljene, og noen har ikke råd. Men kanskje kan det hjelpe noen.

Jeg skjønner det er en lettelse at noen nå tar ansvar for datteren din. Jeg har selv hatt sykt barn som ingen følte ansvar for, og det kjenner en godt i kroppen. Jeg håper du og resten av familien får nok hjelp og støtte framover.

Om stress ikke utløser atakker, forsterker de iallfall symptomene. Det erfarer jeg så og si hver dag.

Som regel er det småting, som at jeg glemmer at jeg ikke må henge opp klær fra vaskemaskinen hvis jeg har stått og lagd middag først (selv om jeg har høy stol og sitter og lager middag). Det kan sende meg rett i seng - berg og dalbane og smerter i bena.

Det jeg opplevde i dag har satt en skikkelig støkk i meg, og jeg har allerede tilbragt noen timer i senga på ettermiddagen, berg og dalbanen har ikke gitt seg. På vei til et kjøpesenter i ettermiddag ble bilen smadra bak da en mopedsyklist raste inn i den, etter en svak oppbremsing fra meg. Han (eller hun) ble kastet av mopeden og rullet ned en skråning. Ved bevissthet men uklart hvor store skader, viste det seg . Legen jeg pratet med senere mente imidlertid at det ville gå bra med ham.

Ingen av oss i bilen kom til skade. Men jeg hadde nok med å stå oppreist utenfor bilen (inni bilen var det fullt av glasskår) og hadde nok med å ta meg av de to eldste, som var med i bilen, de også i sjokk og glassskår i håret og i klærne. Heldigvis var det flere som kastet seg ut av bilene for å hjelpe stakkaren i grøfta. Jeg var nok for rystet og forvirret til å klare noe særlig - litt i sjokk tenker jeg. Dette gir meg dårlig samvittighet nå. Jeg gjenopplever situasjonen igjen og igjen: merker at han kjører inn i bilen, og jeg ser i speilet at han blir kastet av mopeden og ned i grøfta. Tenker hele tiden på hvordan det går med ham, tårene renner. Ungene reagerte nok ikke så hardt, virker det som, selv om også de har vært preget i kveld.

Men jeg er også redd at dette skal utløse noe større. Dette er jo ikke stress over tid, men en akutt hendelse som ga oss alle et skikkelig støkk. Hodet og bena er verre enn noensinne. Jeg strever med å skrive dette, men føler jeg må skrive det av meg. Orker ikke ringe andre folk, det må jeg gjøre når det har roet seg for meg i topplokket.

Og jeg kan ikke la være å føle skyld. Selv om det er personen bak som skal holde avstand og dermed har ansvaret hvis han eller hun kjører inn i bilen foran, var det teknisk sett jeg som bremset opp - litt - men nok til at han bak braste inn i bilen. Det var absolutt ikke noe bråstopp fra min side, det ville vi vel merket..? Eller stopper alt opp, så man ikke husker etterpå? Jeg kan bare ikke husker hvorfor jeg bremset opp, det var jo ikke noen svinger eller avkjøringer der, bare rett strekning, men glatt og vått. Airbagen ble ikke utløst, og jeg kunne fortsette etter smellen med å kjøre rolig inn til siden, så det kan ikke ha vært noe bråstopp eller brå oppbremsing fra min side.

Nå er det jo ikke umulig at noen "her" kjenner til dette allerede, som pårørende eller generelt kjennskap. Da beklager jeg veldig. Men den sjansen må jeg ta. Skulle gjerne kontaktet sykehuset og hørt hvordan det går. Men det går vel ikke pga taushetsplikt. Skulle gjerne tatt med blomster, hvis jeg tør.. Men nå kommer gubben og minner meg på skademelding, så da må jeg jo få noen opplysninger om denne personen, eller ihvertfall reg.nr. på sykkelen. Vel.. jeg får ta det som det kommer. Tror ikke jeg får sove noe godt i natt.

Kunne man sendt en klem pr PC, så hadde du fått en. Jeg håper inderlig du får sove skikkelig i natt og at du føler deg bedre i morgen.

Kjære Sussie her kommer en stooor cyber-klem. Du hadde absolutt ingen skyld i uhellet. Den som kjører bak, uansett om det er bil, sykkel, buss eller lastebil har det hele og fulle ansvar for å holde forsvarlig avstand til forankjørende. Her er det bakenforkjørende som skal avpasse farten etter føre, vei og hastighet. Du har sikkert hørt om 1003 regelen? Du sier du ikke husker hvorfor du bremset opp, men det er uvesentlig. Tenk om det hadde vært et barn i veien? Eller en mor med barnevogn som raskt forsøkte å krysse veibanen?

Håper du får skrevet av deg det verste og at du har en fortrolig du kan snakke med. At du føler deg matt og kjenner til tidligere schub behøver ikke bety at et nytt er på vei. Når du bare vel får ristet av deg det verste vil du forhåpentlig komme deg igjen.

Du får la Forumet være klagemur dersom det hjelper. Vi er mange som sikkert kan komme med noen trøstens ord.

Sov godt!!

Tusen tusen takk for trøstende ord! Jeg vet (med huet) at det ikke var min skyld; satt dagen før og forklarte 7 åringen og hennes venninne om 1001-1002-1003! Men følelsene/skyldfølelsen er der allikevel. Er vel naturlig..

Derfor var det godt å høre i dag at han (gutt på 16 år) slapp "billig" fra det, med et brukket håndledd.. Sikkert fryktelig vondt for ham, men med tanke på hvordan det kunne gått var han jo heldig

Så i dag har jeg sittet i tlf i flere timer; politi, forsikringsselskap, bilutleiefirma, verksted - det er mye å ordne og slitsomt når man ikke er helt klar i hodet.... Spesielt når forsikr.selskapet oppgir feil tlfnr til utleiefirma og det blir mye fram og tilbake. Så det ble noen timer i senga i ettermiddag også, men tror ikke jeg har fått noe nytt schub. Og det viktigste er at ingen ble alvorlig skadet av det.

Nye forskningresultater: ikke attakk av stress

Må bare legge til i etterkant: Her er jeg utilgivelig upresis. Les heller artikkelen og det andre har skrevet nedenfor.

Tidligere forskning påviste sammenheng mellom stress og fiorverring av sykdommen. Klikker du på den blå linken over, vil du kunne lese om en ny studie der man har brukt en bedre teknikk, og her får man ingen ting som tyder på at stress kan utløse attakk ( shub). Det å kjenne seg dårligere for en periode, se det ikke ut som studien sier noe om.

Jeg skjønner ikke dette, for både jeg og mange jeg kjenner kan fortelle om stress i forkant av et utløst attakk, men "jeg og naboen til venninna mi og tanta hennes i Trøgstad" er jo ikke stort nok antall til at det ikke handler om tilfeldigheter, og her har de spurt friske folk i forkant og sammenlignet med resultater etterpå. Slike studier regnes som sikrere enn såkalt retrograde undersøkelser, der man spør folk i etterkant. Da viser det seg at folk husker feil. Dette er det mange eksempler på "uti forskningens verden".

Linken er til MS-forbundets hjemmeside.

Jeg vet med sikkerhet at mitt hittil største og mest langvarige attakk ble utløst etter lengre tids stress. De kan forske og beregne alt hva de vil, men at stress her var den utløsende faktor er og forblir jeg overbevist om. Så det så!

Jeg tror bestemt, basert på egen erfaring, at stress medvirker til etterfølgende atakk. Men slik jeg forstår det, så sier artikkelen at man ikke får MS av stress. Stress gir ikke MS. Det benektes altså ikke at man kan få atakk av stress, tvert i mot. I så fall, hvis det er det som er forsket på, syns jeg jo det er litt idiotisk...

Åh ja Har ikke les artikkelen, men bare svart på spørsmålene her inne. At en ikke får MS av stress virker logisk på meg, men det var det med utløsende faktor jeg ville til livs. Så da har de altså kun forsket på om ren stress kan gi MS? Bortkastede forskningsmidler, spør du meg. MS er en altfor sammensatt sykdom til å forvoldes av stress alene, men at den ikke gjør MS'en noe bedre er helt sikkert.

Nå har jeg lest artikkelen og ser at de kun spør om stress kan være årsaken til MS, men det er det jo ikke. Ikke seksuelt misbruk i barndommen heller. Så var det eliminert.

Kjære vene, leste jeg den så feil. Godt noen er våkne her. Ja, jeg fikk også mitt store attakk etter masse stress. Jeg har nå gjort tilføyinger på tulleinnlegget mitt ovenfor.