Dette savner jeg

Selv om det er sommer nå, fikk jeg så lyst til å legge en link til denne filmen.
Dette er noe jeg virkelig savner, og som jeg måtte slutte med like etter at jeg fikk MS.
Kanskje burde en hatt et emne som het "Nye aktiviteter", men jeg syns ikke overskriften var god nok.
Men det er klart at når en må gi opp en aktivitet, finner man alltid noe annet som gir gleder
Hilde

Snufs, snufs - jeg savner også skiturer og turer bare på bena. Jeg er fortsatt heldig og kan gå, men har problemer i fjellet/marka hvor det er ujevnt. Men som du sa - vi må finne andre ting. Det er vakkert i Rondane

Jeg savner å løpe, enda jeg kan gå fort og mye annet. Og enda jeg aldri har vært idrettsjente.

Og så savner jeg enda etter ca 12 år jobben min. Så mye at jeg av og til griner. Enda jeg griner egentlig aldri- ellers. Jeg savner mange aspekter av jobben: det å ta seg av andre og hjelpe dem til et bedre liv, det å lære stadig mer om feltet jeg jobbet innenfor, det å oppleve nye arbeidskamerater bli flinkere og utvikle potensialet sitt, men også det å være en som har noe å si og en hvis meninger og kunnskap må tas på alvor. Og et kolllegium, folk å jobbe sammen med.

Helt enig med sarasara.
Snu fokus!
Selv om mismotet kan innhenter enhver fra tid til annen, så hjelper det ingenting å tenke på alt en ikke kan.
Hva kan du?
Hva får du til?

Ønsker alle en positiv tankegang.

Jeg bruker ikke kreftene på å savne jeg heller...

Det er faktisk bare sånn det er...selv om jeg kan være nedi der

Carpe diem, grip dagen som den er

Jeg bruker da heller i mye krefter på å savne. Jeg gjør nye ting, og henger meg ikke opp i det jeg savner. Men jeg har erfart at det er ikke alltid lurt å fortrenge sitt savn, heller. Ofte vet kroppen så godt hva som er galt og sier fra på mange vis. Like greit å ta en runde med seg sjøl i blant. Det kan lette.

Men det er klart: Skulle jeg mase for mye til alle andre om hvor surt visse ting egentlig er, når det kommker til stykket, da ble de nok lei meg.

Jeg leste et lite "ordtak" i en avis for leden. Det gjorde inntrykk på meg, og jeg har tenkt mye på det siden. Nå når jeg leser i denne tråden dukker det opp igjen. Her er det:

"Det forundrer meg hvor forbauset folk blir over sannheten, men hvor godt de tåler løgn."

Jeg er enig med Inger Johanne her. Det å hele tiden leke denne "vær glad leken" er veldig slitsomt. Og sannheten er jo at ingen av oss har det greit hele tiden, heller ikke friske. For meg blir det nesten som en løgn, det er jo lettere å si "det går bra," en å fortelle hvordan det til tider virkelig er. Som dere sikkert har opplevd - så er det altså det svaret de fleste som spør vil ha også. De er slett ikke interessert i sannheten.

Nå mener ikke jeg at vi skal gå rundt å savne hele dagen, det kan være destrutivt det, men det er deilig og ikke forestille seg hele tiden heller. Så en mellomting her er vel greit.

Hvis det er slik at en ikke kan gjøre visse ting lenger pga MSen - ja da er jo det en tapsfølelse som en må få sørge over på lik linje med andre tap.

Heldigvis er det likevel slik at når det lukker seg en dør - så åpnes det en annen. Vi har kanskje bare ikke sett det enda.

Det var ikke i min mening å oppfordre til å leve på en "smile-løgn" til enhver tid. Det er ingen tjent med, spesielt ikke en selv. Og klart det er lov til å være både mismodig og savne sånt man kunne gjøre før. Men jeg kjenner selv at jeg ikke må dvele ved sånne tanker, da går jeg rett nedenom. For selv om jeg må avstå fra noe er det da ennå masse jeg kan, masse jeg får til og masse jeg orker (kanskje jeg bare må gjøre tingene på min måte og i mitt tempo).

Selv om "jeg-har-det-bare-bra" er forventet svar, MÅ man da ikke svare det bestandig. Selv prøver jeg å nyansere svare mer etter faktisk forhold. Kanskje kan jeg å si at jeg har det etter forholdene bra, nå er formen dårlig eller at jeg har det så jeg klarer meg osv. De som virkelig er interessert i hvordan jeg har det kan da høre hvor landet ligger og evnt spørre etter utdypning.

For meg var det en måte å komme videre på å sette tanker og ord på det som var vanskelig.
Da kunne jeg orientere meg på nytt, finne nye ting som det var verd å satse på.

Jeg har alltid strikket og sydd, det å ikke kunne dette, var et stort tap.

Plutselig oppdaget jeg at jeg hadde jo like stor glede av å lage foskjellige billedserier på pcen der jeg kombinerte musikk og bilder.

Jeg syns det du skrev, Julestjene, var veldig fint.
Hilde

Ja, nettopp Sarasara - det var det jeg mente. Var det ikke deilig å få det ut? Jeg vil ikke kalle det at du" ALLTID BLIR MOTSAGT" jeg har bare en annen mening.

Dette er din opplevelse til tider, og dermed sant. Dette er også en del av det å være menneske.

Selvfølgelig er ikke våre savn like fremtredende hver dag - men jeg kjenner at det ligger "rett under huden." Og noen dager kjenner jeg det "flommer" frem - andre dager er helt all right.

Sarasara, jeg vil ikke si at du "ALLTID BLIR MOTSAGT" men noen ganger har jeg en annen mening. Dessuten så ser du vel at Lierdama er enig med deg?

Sånn som i dag.

Jeg savner virkelig så intenst å ha beina mine i behold, at jeg ofte drømmer om å gå, eller t.o.m. løpe, på natta. Den eneste måten å døyve savnet på, er å finne en annen aktivitet, som er så allright å holde på med, og som gjør en så glad og fornøyd, at man "glemmer" å savne.
Det er faktisk ikke så lett å være "konstruktiv", når man stadig, ufrivillig, blir minnet på noe man egentlig helst ikke vil dvele for mye ved. Og da min lille sønn sa til meg for et par dager siden; "mamma, jeg drømte i natt at du kunne gå og løpe, selvom du er dårlig i beinet", ble jeg skikkelig gråtkvalt der jeg satt...
Men det er klart, hverken jeg selv eller andre er jo tjent med at jeg går rundt og depper. Nei, jeg får ta piggerullestolen fatt, det pleier å hjelpe...

Åh, nå ble jeg glad igjen Hilde. Etter at jeg skrev mitt forrige innlegg i dag tidlig, har jeg gått rundt med tårer i øynene og en "sorg-savne"-klump i magen. Denne sommeren har vært litt hard, for 2.5 uke siden omplasserte jeg en av mine kjære hunder p.g.a. helsa, og jeg har "gitt fra meg" min del av familiens fritidsbolig, hvor jeg har vært mye siden jeg var nyfødt, et unikt sted, som virkelig har betydd mye for meg. Jeg kan rett og slett ikke utdype dette noe særlig. Det er som å vri en kniv rundt i magen...
Så så jeg på filmen du har linket til. Den er jo filmet fra en løypemaskin! Jeg gleder meg helt vilt til å ta fram piggekjelken igjen. Kakao og nistepakke i solhellinga er jo også helt supert! Nei, i stedet for å være en "åh-jeg-savner"-film, var dette en skikkelig "åh-jeg-gleder-meg-til"-film.
Takk!

Jeg må bekjenne at jeg foretrekker vinteren fremfor sommeren,ja. Det var en flott filmsnutt - enig med deg Nanna - helt til å bli glad av.

Huff og huff hvor mye det har vært for deg i sommer da, med omplasering og greier. Skjønner så godt at det ikke var noe greit. Ikke det med parten i sommerstedet heller.

Godt at du er så supergod på det med å pigge, og at det gir deg så mye.

Jeg savner energien min. Den utholdene,den sterke,den jeg våknet til hver dag,som en trofast pilar i hverdagen.Orket alt og alltid. Perfeksjonisten.Kunne holde på timesvis,dager,uker. Kjennetegnet mitt.Personligheten min.
Vondt å ta farvel med seg selv.Sånn føltes det da jeg fikk ms.

Husker jeg spurte nevrologen på første time etter diagnosen ; "kan jeg liksom ikke gå lange harde turer i marka lenger nå da, eller male stua 3 strøk i strekk til jeg er ferdig"?
Svaret ble vel like flummigt som energien har vist seg å være: " det må du lære deg å styre selv, alt etter som hvor mye du kjenner du orker. Men noen 7-mils tur blir vel å gape litt høyt".
Gråt da. Har alltid synes at "tusleturer" var meningsløse.

Men så lærte jeg etterhvert en ny person å kjenne. Det tok litt tid. Men jeg opplevde at jeg ble et mer ydmykt og avslappet menneske.Det var ikke lenger rom for stress og mas.Jeg ble etterhvert mindre hissig,mindre rastløs,humøret mer stabilt og litt rundere om skuldrene.Jeg ble mindre opptatt av detaljer og mer av helhet.
Har lært meg å si "javel, så ble det ikke i dag (heller), men kanskje i morgen" - og klarer som oftest å slå meg til ro med det.
(Ikke alltid, men som oftest )

Traff også verdens mest fantastiske mann for 1 1/2 år siden - mens jeg enda var i stand til å være den "gamle" meg.
Det har vært tøft å tenke på at jeg ikke lenger er den samme personen som han traff og ble forelsket i. Det har plaget meg.
Siden vi traff hverandre har det raskt gått ad dundas med energibeholdningen og jeg har til tider følt meg som en litt slapp grønnsak som har slitt hull på sofaputene,hehe.Tenk om han syntes dårligere om meg nå?
Turte å spørre ham for et par måneder siden om akkurat det, og tenk - han sa han likte meg bedre som person NÅ enn da jeg fnattet rundt med skuldrene oppunder ørene og skulle klare alt hele tiden!!!!! Jeg er heldig. Dessuten er jeg mindre "sliten av meg selv" nå. Og det er godt.

Og de lange skogsturene har blitt erstattet med tusleturer - javel. Men jeg får da vært ute i naturen som jeg elsker så mye.Bor rett ved skogen, har skaffet meg jegerprøvebevis og kan sitte timesvis på en stubbe 300 meter unna huset, med børsa i handa og høre på stillheten.
Timesvis med blåbærplukking er byttet ut med krakk og solbærbusker i hagen. Stua kan jeg vel alltids male en annen gang (den er jo ikke rosa med grønne prikker liksom).
Og huset er aldri helt ryddig eller rent, men jeg prøver alltid å ha et rom ganske strøkent så øynene/samvittigheten får hvile. Tanta mi pleide å si for noen år siden, at det ikke så ut som det bodde noen i huset mitt - at det liksom stod klart for fotografering til Bonytt.Vel, det er godt vi ikke så ofte har besøk nå - for det kan til tider minne litt om et ungdomsrom .
Men kjæresten min er flink til å ta i et tak når jeg synes det blir for ille og jeg selv ikke orker.

Tror nok jeg prøver å si at på mange områder er jeg litt "takknemlig" for ms'en (please misforstå meg rett). Men stort sett så hater jeg den, selv om jeg forsøker å leve med den.Kan jo fremdeles så mye

"Jeg lærte en ny person å kjenne", sier du. Den var fin, den skal jeg tenke godt og grundig over.

Takk for et nydelig og personlig innlegg, Moostar.
Jada, vi savner.
Men "erstatninger" kan også gi livskvalitet hvis vi gir dem en sjanse til å glede oss!

Moostar, tusen takk for at du skrev! Nå har jeg lest innlegget ditt flere ganger fordi jeg liker det så godt!

Det og savne noe kan være både godt og ondt. Som mennesker opplever vi ting forskjellig. Men en kan danne seg mentale bilder i hjernen, som hjelper en til og komme videre i livet. På en måte gjøre opp med seg selv hva en kan og ikke kan. Jeg har ikke Ms. men jeg har en annen autoimun sykdom som gjør at jeg ikke kan gå noe videre i fjellet, noe jeg gjorde veldig mye før. I mange år bestemte jeg meg for en gang i året. Gledet meg veldig over det. Nå greier jeg ikke det heller. Så nå må jeg spare slik at jeg kan ta helikopter. Det er drømmen. Kan kose meg med og planlegge, Kansje jeg aldri kommer opp på landstedet vårt mer. Det ligger bratt oppe i en dal. Men jeg koser meg med og tenke på alle de gode minnene jeg har hatt derfra. Er begynt og male litt etter fotoer,så det får bli min fjelltur.