Ny-diagnostisert, nyansatt, karrierekvinne. Hva gjør jeg nå!?

Hei dere.

Dette er kjempe skummelt..   
Det startet sommeren 2013... Å endelig sette diagnosen har tatt sin tid. Det har vært flere MR, spinalvæskeprøver, blodprøver og flere runder med utspørring og testing hos nevrolog, men nå i januar kunne de med sikkerhet fortelle meg at jeg hadde MS.
Jeg sliter med å ta det inn over meg, har skjøvet det bort men likevel er MS og framtiden det eneste jeg kan tenke på. Jeg kjenner ingen som har MS og har derfor ingen knagger å henge dette på. Hva kan jeg vente meg!? Det er det ingen som kan svare på, jeg vet det.
De eneste jeg har fortalt om MS-diagnosen til er min samboer og min nærmeste familie ( les søsken og foreldre ) samt ett par venninner. Hvorfor lurer dere kanskje på, jo, fordi jeg vil ikke bli xxxxx med MSen.
Ok, for å forklare nærmere; For 3 år siden valgte jeg å si opp min faste stilling for å begynne på høyere utdanning. Jeg har vært en god student, og er nå 2 måneder unna bachelor med gode karakterer tiltross for halve studietiden som alenemor og halvstilling jobb på siden ( må skryte litt ).

I januar fikk jeg fast stilling med noe som er svært relevant for min utdannelse. Stillingen inkluderer et planlagt opprykk innen kort tid. Dette opprykket avhenger av mine prestasjoner i tiden framover, og vil gi en økning i lønn på ca 100 000,- i året. I denne jobben er det også flust av muligheter for å klatre oppover i systemet, hvis man bare vil. I mitt yrke er teamwork ALT, vi må alle yte max og dra i samme retning for at "kontoret" skal nå sine mål og bli best, det er derfor svært viktig at det er de " riktige" medarbeiderne som okkuperer hver enkelt stilling...
Dere har kanskje allerede skjønt hvor jeg vil med dette, men jeg tør da altså ikke fortelle sjefen min eller noen av de andre på jobb om den nye diagnosen min. Jeg er rett og slett redd for at jeg skal bli ekskludert eller frarøvet mine muligheter for karriere! Jeg er redd for at de skal miste troen på meg og tenke at det er for skummelt å satse på meg, man vet jo aldri hva som kommer til å skje meg, helsemessig...
Samtidig kjenner jeg at det er en enorm belastning å svirre rundt på jobb som er dårlig skuespiller, det hadde vært så godt om de bare visste det. Men sier jeg det til en kollega kommer denne til å kjenne på sitt ansvar for teamet og i verste fall komme til å si det til sjefen, rett og slett av hensyn til "kontorets" beste. Og, siden verden er liten betyr jo det at jeg kan ikke si det til andre heller, for kjangsene for at noen på jobb får vite det av andre er jo stor.
Jeg burde, moralsk sett fortelle sjefen det, men da føler jeg meg 99% sikker på at han/hun av strategiske grunner ikke kommer til å gi meg verken opprykk eller innpass i høyere stillinger jeg måtte ønske å søke på senere. Bytt jobb om det skjer, tenker du kanskje. Denne bransjen er kompakt, om konkurrenter så vel som kollegabedrifter i samme feltet vet av og kjenner hverandre, så hvis jeg slipper katta ut av sekken har jeg antakelig ødelagt for meg selv. Jeg vil ikke at selve diagnosen skal bestemme hva som blir min yrkedsmessige framtid, det skal sykdomsforløpet få gjøre.

Hva ville dere gjort?

Det er mye som i mitt hode taler mot å si noe, men noen ting taler for. Hvis de vet om diagnosen på jobb kan jeg få parkeringsplass rett i nærheten av jobb. Jeg kunne helt sikkert også fått tilpasset arbeidstid ved behov ( hvis dette skulle trenges en gang i framtiden ). Og ikke minst forståelse i de perioder hvor jeg måtte slite litt ekstra.

I dag føler jeg meg relativt frisk. Jeg har hatt noen attack, men ingen som har holdt meg hjemme fra jobb. Det er vanskelig å forestille seg at jeg kanskje kommer til å oppleve det.

Dette ble et langt lerret, så takk til deg som har lest deg helt ned hit   .
Som jeg nevnte innledningsvis så er dette kjempe skummelt, det å tørre å beskrive tankene for noen "utenom" familien. Som dere kanskje har sett så er jeg veldig anonym, det er kanskje min måte å ikke "innrømme" diagnosen. Jeg er ikke xxxxx med MS`n...
Men selv de mest stae og inneslutta trenger hjelp og svar, og ikke minst denne etterlengtede knaggen for å henge forventningene på.

Jeg håper dette forumet og dere medmennesker her inne kanskje kan hjelpe meg et par steg i riktig retning. Jeg har ti tusen spørsmål! Men det får komme etterhvert.

Er jeg helt på bærtur???

xxxx

Skjønner deg veldig godt! Jeg ble diagnostisert for 4 år siden og i starten var jeg i mammaperm og tenkte ikke si noe i starten for ikke gøy å komme tilbake etter et år borte med en slik nyhet.Men etter en uke orket jeg ikke mer og gikk inn til sjefen og fortalte alt. Det viste seg at hans mor hadde hatt MS så han visste godt hva dette gikk i. Han har ikke delt nyheten med noen såvidt jeg vet, det har jeg gjort selv fordi det i perioder har gjort meg mer sliten, sjanglet osv og jeg følte det bedre enn at de skulle tro jeg var lat siden jeg kom sent på jobb f.eks. I tillegg har jeg altså 3 barn som dengang var 1, 4 og 7 år, 2 i barnehage og en på skole. Men er kanskje ikke det lureste å gjøre. Om du kan ville jeg holdt det slik det er nå for en stund, i hvertfall så lenge du ikke har tydelige plager som behøver spesiell tilpasning. Ta likevel vare på helsen din, ikke jobb deg ihjel og prøv å unngå stress for det gjør deg verre. Ta bremsemdisinen din! Får du mye plager med bivirkning så mas og gnag på nevrologen til du får bytte, si gjerne også at du er bekymret for jobben din om du ikke er "fit for fight" hele tiden, de strekker seg langt for å holde folk i 100% jobb så lenge som mulig! Pass på å ta nok D-vitamin, sjekk nivåene, de bør ligge på 120 i aug-sept og ikke under 75 i febr-mars (fluktuerer gjennom året) Selv tar jeg 50mikrograms tabletter fra Sverige + tran + biovit og karret meg opp på 91nmol nå i mars etter å ha vært på 46 i august. Legen vil si at grenseverdiene er mellom 30 og 100 men det gjelder for friske folk og ikke oss med MS. Ideellt for MS er ca. 80-120 tror de.
Yt ditt beste på jobb nå framover og heller kutt ned på sosiale aktiviteter etter jobb, tren jevnlig sålenge du orker det og etter hvert vil de se at du er uunværlig i jobben. Den dagen du får et atakk eller så mye fatigue at du virkelig trenger tilrettelegging så får du det! Lykke til Det går helt sikkert bedre enn du tror   

Hmmmm...... Jeg blir ganske betenkt når jeg hører om type arbeid du har. Det høres ut som et skikkelig streber, stressende og "gå over lik"- type arbeid. Hvis det er EN ting jeg vet om MS så er det at den ikke liker "Flinke piker" (og gutter) som skal stå på for alt og alle til en hver tid. Det kan se ut til at det er en overvekt av denne typen mennesker som får MS til å bryte ut. Langt flere enn de som faktisk får utbrudd er disponerte for sykdommen, men det er altså noe i vår livsstil som trigger MS'en. Nå er det ikke gitt at du vil få flere schoub/attakk av den grunn, men jeg ville ikke tatt sjansen. Er det da ingenting bedre du kan bruke din utdannelse til? Kanskje ikke med like høye lønninger, men penger er så absolutt ikke alt! Det er riktig tenkt av deg å ikke la MS'en styre livet ditt, men derfra til å gå med "skylapper" er et stort skritt. Ta hensyn til kroppen din. Få i deg nok vitaminer, hold deg i form, pass på at du sover nok og reduser uheldig stress, så kan du kanskje ha en sjanse - også med denne diagnosen. Lykke til!