Veeeldig lettrørt

Hei alle sammen!

Tenkte jeg må høre med dere andre litt her om en sak som jeg går og grunner på. Jeg er blitt så fryktelig emosjonell i de siste månedene! Og nei, jeg er ikke gravid. Det er nesten så det er pinlig enkelte ganger, jeg tar jo til tårene i de merkeligste situasjoner! Nå er det jo slik at jeg bestandig har vært lettrørt, men ikke i så stor grad som jeg er nå.

Er det flere som har det slik? Og kan dette ha sammenheng med sykdommen?

Tårevåt hilsen fra sjefsgråtekonen...

Jeg kunne vert ansatt som gråtekone, veldi lett for å gråte , lettrørt............
Men jeg har lett for å le også

Jeg har nok blitt litt lettere rørt enn før, men det er nok fordi jeg har blitt far. Det har ihvertfall Ari B. og jeg blitt enig om:) Aldri før rørt, men når man har barn blir det noe helt annet. Og jeg er jo egentlig tøffere enn toget

Her er det viktig å skille mellom tårer og følelser. Det at tårene lettere kommer, er en nevrologisk ting, faktisk. Både MS og hjerneslag kan gi sånne ting. Før i tida kalte en det "emosjonell inkontinens", men så skjønte man altså at dette hadde lite med sterke følelser å gjøre. Det er vel sånn at følelser setter dette i gang, men følelsene er ikke sterkere enn de man hadde før.

Men om det er dette du har, vet du vel best selv.

Jeg har hatt litt av det, men det har blitt bedre samtidig som andre ting ble bedre.

godt at noen tar opp dette, jeg har også merket at jeg har vært blitt veldig lettrørt, eller lett for å grine
Jeg ble det sant nok også når jeg ble far for 8 år siden, men nå er det som om tårene sitter rett innenfor øyelokke, på tur ut når som helt
Men heldigvis ler jeg også lett og mye, til jeg nesten griner

Godt og høre at dette er et kjent fenomen, lurte nesten på om at kroppen var i deprisjon uten meg.

For et godt uttrykk!

Åh, godt å høre at det ikke bare er meg! Det er som en sier her, at det virker som om tårene sitter like bak øyelokkene hele tiden. Og det har ingenting med sterke følelser å gjøre, heller motsatt. Kjenner tårene presser på av ingenting liksom, nesten uten foranledning i det hele tatt...... pinlig i noen tilfeller.

JØSS! Det var helt rart å lese dette! Trodde det var "meg" jeg! Jeg blir super-lett-rørt, gruer meg f.eks. alltid til sånne sammenkomster o.l. i barnehagen, begynner jo å grine med en gang et av barna åpner munnen for å synge. Begynner faktisk å grine bare jeg TENKER på noe "rørende", "Blåbærvisa" f.eks.??? UHUUU! Nei, nå må jeg tørke øynene gitt!

Og luciasangen!

Kjenner meg veldig godt igjen. Merker jeg blir veldig fort rørt om jeg ser filmer der folk blir skikkelig glad, eller TV programmer som "Ekstreme Makeover: Home edition" og man ser hvor mye det betyr for dem som får huset sitt pusset opp.. Blir som sagt lettere rørt av filmer enn før, men blir spesielt rørt av ekte mennesker som opplever glede/lykke/sorg/tragedier osv osv...

Merker og at når noen sier eller gjør noe morsomt så ler jeg mye mye mer. Har noen ganger problemer med å kontrollere latteren :O

Gjør meg ingenting når jeg er alene, men er av og til litt pinlig med andre rundt meg

Hadde mange emosjonelle problemer i flere år etter jeg ble sprøytet full av Cortisone.
Alt fra å plutselig å bli livredd hunder, til generell depresjon. Det gikk i perioder ut over skolearbeidet.
Jeg er kvitt det nå, men det var et eksempel på bivirkninger som legevitenskapen benekter finnes.

Bare to korrrigeringer, Oddvar:
1 Det vi snakker om akkurat i denne tråden, er tårer og gråt som ikke kommer av depresjon og andre sterke emosjoner.
2 Vitenskapen benekter ikke at depresjon er en bivirkning av bremsemedisin.
Men det kan av og til være vanskelig å vite hva av slike symptomer som kommer av medisinen, siden dette med depresjon og konsentrasjonsproblemer også er symptomer vi har på grunn av MS-em. Dermed kan det nok hende noen symptomer hos den enkelte som kommer av medisinen blir misforstått som MS-symptomer.

Godt å høre du er bedre, Oddvar. Det kan jeg identifisere meg med, for jeg har også hatt konsentrasjonsvansker som gjorde skolegang slitsommere, og må er jeg mye bedre. Det er en god følelse.

Jonn skrev:Kjenner meg veldig godt igjen. Merker jeg blir veldig fort rørt om jeg ser filmer der folk blir skikkelig glad, eller TV programmer som "Ekstreme Makeover: Home edition" og man ser hvor mye det betyr for dem som får huset sitt pusset opp.. Blir som sagt lettere rørt av filmer enn før, men blir spesielt rørt av ekte mennesker som opplever glede/lykke/sorg/tragedier osv osv...

Merker og at når noen sier eller gjør noe morsomt så ler jeg mye mye mer. Har noen ganger problemer med å kontrollere latteren :O

Gjør meg ingenting når jeg er alene, men er av og til litt pinlig med andre rundt meg

John, kan nesten ikke se Ekstreme Maokover, hehe..

Kan også kjenne at tårene kommer (utenom følelser).

Men hva med det motsatte: når jeg kjenner meg nedtrygt og lei har jeg til tider ønske om å gråte, men jeg får det ikke til.
Har dette også en forklaring?

Jeg har alltid vært lettrørt - og de første 2 -3 årene med ms var jeg også ganske hissig (det ga seg etterhvert). Nå er jeg mer lettrørt i hverdagen over ting som gir glede, mens jeg merker at det å grine over ting som gjør meg lei meg, er vanskeligere (hvis jeg ikke er inne i en depressiv periode da - for da griner jeg over alt).
Det skal i utgangspunktet ikke mye til for å glede meg, så det kan bli en del tårer - men værste hittil var vel luciasynginga som barnehagebarna stilte opp med under en frokost på MS-Senteret før jul.Først litt grautete i halsen og tårer i øynene, så store dråper nedover kinnet og tilslutt måtte jeg bare løpe ut av matsalen mens jeg brast i storgråt inne på toalettet der. Pinlig.

Men hva med det motsatte problemet:
Når jeg er nedtrygt og lei ønsker jeg noen ganger å gråte, men jeg får det ikke til.
Forklaring på dette også?

Moostar skrev:Jeg har alltid vært lettrørt - og de første 2 -3 årene med ms var jeg også ganske hissig (det ga seg etterhvert). Nå er jeg mer lettrørt i hverdagen over ting som gir glede, mens jeg merker at det å grine over ting som gjør meg lei meg, er vanskeligere (hvis jeg ikke er inne i en depressiv periode da - for da griner jeg over alt).

Jeg er så enig med deg, jeg har også følt meg hissig, uten noe spesiell grunn, så da får vi satse på at dette gir seg
Men jeg griner heller ikke så lett over ting som gjør at jeg blir lei meg, men kjenner tårene er der, i kanalene
Merkelig fenomen, igjen er det godt at dette er tydelighvis et kjent fenomen, mange som har evet seg på her...
"VI ER IKKE GÆÆRNE ALIKEVELL"

Lierdama skrev:Men hva med det motsatte problemet:
Når jeg er nedtrygt og lei ønsker jeg noen ganger å gråte, men jeg får det ikke til.
Forklaring på dette også?

Har ingen forklaring, men du beskriver meg

Jeg er vel mest plaget av noen kraftige latter utbrudd. Ikke ofte og ikke hos ukjente, men har hatt et 3-4 slike. Jeg ler vanligvis mye, men da i mer kontrolerte former

Jeg skulle også ønske å få grått ut litt, men det har satt seg fast.......

Uforholdsmessige latterutbrudd har jeg hørt også kan ha en nevrologisk forklaring. Men det betyr ikke at en hver skoggerlatter er sjuk, nå, da!

Det du sier, Lierdama har jeg faktisk aldri tenkt på. Jeg gråter også lite når jeg er trist. Men i begravelser til sånne jeg er nær, har jeg grått helt normalt, og da gjetter jeg at det andre handler om å innrømme for seg sjøl at en er lei seg. I begravelser er det liksom ikke noe å hverken betvile eller holde hemmelig. Men sikker på at dette er forklaringen, er jeg ikke.

Skal mye til for at jeg "får til" å gråte i begravelser også.

Går jeg rundt som en tikkende bombe: er det uheldig å ha så mye følelses-reaksjoner inni seg?
... for det må da også gjøre noe med en person?

Kanskje det er en liten forsvarsmekanisme i hverdagen, for ikke å bli oppslukt og miste kontrollen helt? Heter vel benektning, det.. Kjenner meg litt igjen i det, men tårekanalene har jammen fått åpnet seg dette året jeg har fått slukket mine sorger hos en nydelig psykologdame.. Nå ler vi mye sammen, så det går framover.. Kan anbefales hvis ting er tungt

Jo takk. Har stått på venteliste i mer enn 3 år nå. Jeg vil ha en dame og ikke en mann, men det ser ut til at det er få damer ledige.

god helg folkens!

I går kveld satt jeg sammen med min familie for å se på korslaget, og det er et program jeg ikke ser i offentlighet for å si det slik. Da team Thom fremførte an american trilogy gråt jeg som en liten unge! Det er greit å gråte av nær sagt alt mulig når du er hjemme, men ikke i all offentlighet. Folk må da begynne å lure... jeg gråter når jeg ser dagsrevyen, når Liverpool vinner, når mine tantebarn sier noe søtt, når dattera mi danser, ja i alle sammenhenger hvor jeg synes noe er litt vakkert, litt vondt eller bare i en koselig situasjon.

Kan et attakk ha forårsaket at jeg gråter så mye?