Vet helsefolk så lite?!

Ja, i går var det et lite kaffetreff med en del av mine tanter. Flere av de er sykepleiere og hjelpepleier.
Hjelpepleieren (60 år) spurte meg om hvordan det sto til. Jeg svarte som sant var, at det ikke er noe særlig nå. Hun og alle andre vet at smerter er mitt aller største problem.

Hennes kommentar: "du går nå i hvert fall!" Jeg ble så paff! Jeg har hatt smerter spesielt i beina i 14 år!! Har hun virkelig ikke mer empati? Jeg kunne ofret gangen om jeg hadde sluppet smertene!

Er det fordi jeg er usynligsyk? Brun er jeg også, etter det lille finværet som har vært. Jeg kan til og med smile!

Er dere kjappe nok til å svare så poenget kommer fram i slike situasjoner?
Er det for mye å forvente at folk skjønner litt etter så lang tid?

Jeg er redd jeg deler din erfaring. Jeg er sykepleier selv og kjenner sykepleiere i hopetall.

Noen prøver nok veldig, som du kan lese i min fortelling under MS og reiser. Ut på tur, av og til sur. Men jeg opplever annet også. Vanligst er at man tror at alt som ikke er lett å måle fysisk, det er psykisk betinget. Kankskje bare om man selv ikke forstår årsaken. Da "er det sikkert psykisk".

Jeg hørt nettopp en si at dersom et menneske hadde tre-fire diagnoser, da ble hun veeeeeldig skeptisk. Og selv om jeg både minnet om at ulykker rammer ujevnt her i verden og det at tilgrunnliggende ting som et dårlig immunsystem kunne gjøre folk disponert for flere sykdommer, så tror jeg ikke det gikk inn.

Så skal det sies at det finnes mange helsearbeidere med sunne holdninger og god innsikt i sykdom.

Jeg er så heldig å få holde foredrag om å leve med MS for to-fire kull sykepleierstudenter i året og av og til andre helsearbeidere. Da gjør jeg så godt jeg kan i forhold til å formidle omkring smerter, fatigue, kogitive problemer og andre usynlige ting. Men kanskje man burde kontakte organisasjonene?

OK, nå lover jeg å i løpet av sommeren skrive noe til Sykepleierforbundet sitt fagblad, og så kanskje det finnes noen som kan ta - hva heter de som organiserer hjelpepleiere, LiseTone?

For dette må vi gjøre noe med, ikke sant!

Fagforbundet er det for hjelpepleiere, fagforbundet er en sekk der de er plassert mange yrkesgrupper, noe som jeg var i mot i sin tid, før var det hjelpepleierforbundet

Det er ikke sånn at du kan forvente mindre emparti og forståelse for generelle sykdomsprosesser fra hjelpepleiere eller sykepleiere. Allmennleger kan ikke spesielt mye om MS, heller, selv om de er leger.

Det er hjelpepleiere og sykepleiere som oppholder seg nær pasienten i lengre tid i sykehussituasjonen, og en kan såvisst vente mer av dem enn det trådstarter forteller om.

Jeg har undervist på en hjelpepleierskole og har grunnfag i sykepleievitenskap, og jeg kan si såpass at det er ikke holdningene " øverst i systemet" der de utdannes, der etiske retningslinjer vedtas osv det er noe gærent med, men "brodne kar" blant fotfolket.

Og dermed sier jeg ikke at en hver professor i sykepleievitenskap er fri for dårklige holdninger. Det vet jeg ikke noe om. Jeg sier bare at det overordnede systemet uttrykker sunnere synspunkter. Men så er ikke dette nok til å fange opp alle, og så finnes disse fæle folka som vi av og til dessverre møter.

På hjerlpepleierskolen lærte vi ingenting om MS da jeg gikk der (i 88), noe vi burde lære om, på sykepleierskolen nå lærer dem heller ingenting om MS, hadde besøk av ei nyutdanna i dag og da fortalde hun meg det.

Jeg tror det kommer an på hvilket universitet/høyskole en tar utdannelsen sin ved.

Jeg er vernepleier og vi hadde en del forelesninger sammen med sykepleierene, når jeg tok utdannelsen.

Vi lærte en god del om nevrologiske sykdommer - deriblandt MS. Jeg var blandt annet oppe i muntlig i nervesystemet og MS.

Ja, jeg vet jo at de lærer om MS på de to skolene der jeg underviser om det... Men uansett, det som Melles forteller om handler ikke bare om sykdomslære, men om slikt som empati og respekt . Og jeg tror alle skoler legger vekt på det.

Men hvis studentene er mest opptatt av lipglossen sin eller å organisere klassefest, slik det var et sted jeg kom ( de roet seg, men da måtte jeg bli aldri så lite granne "befal"), så er det vel ikke sikkert de får med seg alt.

Det har du helt rett i Inger Johanne. På mitt kull var det også, blandt noen, svært høy "lippglosssssfaktor."

Det var jo også, etter min smak, utrolig mange klassefester. En velger jo selvfølgelig selv hvor mange av disse en vil gå på, og hva en vil være opptatt av under forelesningene.

Det er bare det at de som var mest opptatt av det forannevnte - svært ofte også var "gruppehaikere." IRRITERENDE.

I forhold til empati, medmenneskelighet,innlevelse og omtanke så kan vel ikke det læres, men er medfødt.

Det som derimot kan læres er etikk og etiske retningslinjer - samhandling og relasjoner.

Kommer rett fra innleggelse på sykehus nå.
Jeg hadde en prat med en av sykepleierne om MS.
Var litt rart å oppleve at vi "byttet roller": hun sprute og jeg kunne gi svar og info.
Skjønte at den praten var veldig opplysende for henne og at det faktisk gikk flere lys opp for henne.
Jeg tenker og håper at dette var med å gjøre hennes fremtidige møter med andre MSere lettere.

Til Melle. Jeg leste innlegget ditt for noen dager siden, og har ikke fått det ut av hode. Ditt innlegg og den generelle tonen her på forumet har tilsammen gjort at jeg nå skal prøve meg på noen refeleksjoner, og dele de med dere.

Jeg tenker som så, er det ikke bedre å føle seg modig og tapper, enn å være en som ikke får nok empati eller forståelse? Og vil man egentlig få en forståelse? Ingen kan kjenne hvordan du har det, og på samme måte kan ikke du vite hvordan andre egentlig har det? Har du husket å spørre dem? Kanskje mennesker i ditt nærmiljø gjennomgår tøffe samlivsbrudd, depresjoner, angst, kreft, aborter og dødsfall, uten at du vet det? Når disse tantene VET at du har smerter, hvorfor skal de svare noe annet? Spøsmålet var antagelig stilt for å være høflige, så hvorfor ikke vær høflig tilbake? De trenger ikke å få høre fra deg at det går dårlig, de får dem til å få føle seg ukomfortable. Fordi de vet at de ikke kan gjøre noe for deg. Og de har nok med sine egen liv. Eller kanskje de på en sleivete måte prøvde å få deg til å fokusere på noe positivt? MS er noe du har fått, urettferdig selvsagt, men du må leve med det. Du er sint og lei deg, men du kan ikke tillate deg å ta det ut over andre. Husk at livet er en kvalitet i seg selv, og vi har alle en plikt til å gjøre det beste ut av dette, men samtidig passe på at våre medmennesker har det bra. Prøv å vend blikket utover, gjør noe for noen andre da du vet mye om å ha det vondt å slik kunne hjelpe andre med dine erfaringer, slik at du ikke ser så mye på deg selv. Å ha noe å tenke på er mer smertelindrene enn du kunne ane. Bitterhet og sinne gjør ingen lykkelig. Du har MS og har det vondt, men husk også de nærmeste. Mulig jeg fremstår som kynisk, og jeg tar gjerne mot kritikk. Jeg kan nevne at jeg har MS sjøl, og er atheist. Og husk, selv om dette ikke alltid syns; våre pårørende bekymrer seg ihjel over oss, føler seg som dårlige mennesker når de ikke klarer å hjelpe oss, og som har grått uendelig mange tårer over oss. Som vi aldri ser, fordi de prøver å skåne oss!!!

Det er mye du sier jeg er enig i, Ann Ingrid. Men jeg har også lyst til å si at jeg bruker mye av tida mi på andre og vet mye om at andre har mye menneskelig lidelse av annen slag enn min egen.

Likevel blir jeg iblant veldig sår og trist når ting som for meg er vanskelig blir avfeid av folk som ikke skjønner noe av det. Det jeg mener er at uansett om en engasjerer seg mye i andre, så er ikke dette noen garanti mot å oppleve å bli såret, frustrert eller lei seg av andres uforstand eller klossethet.

Men jeg er jo veldig enig i at MS er ikke den eneste, store lidelsen, som nevnt over.