Donasjon...

Ja da er det gjort, familien snakka med og papirene underskrevet, jeg har donert kroppen min til forskning etter min død, har tenkt fra og til på det i ca 20 år, men det er først nå jeg har gjort noe med det, men nå er alt i orden.

Du kan ta kontakt med fastlegen din og/eller Universtetet i Oslo, du kan få en e-postadresse av meg en anna dag for den har eg på ei anna maskin og jeg gidder ikke å logge meg på den flere ganger i dag.............

... og den som synes det blir litt mye ( vi er forskjellige, kjempebra noen vil det), kan fylle ut donorkort og gi bort en liten nyre eller lunge eller annet man ikke trenger mer når en ikke lever mer. Viktig det også.

Det er sant IJ, men det er mange av oss som går på for mye medisiner for å kunne gjøre det.

Her er e-postadressa: k.s.haga@medisin.uio.no

Ja, vi er vell sammensatt som andre (trur eg) så for legestudenter kanskje eller dem kan studere meg den som vil, bare eg blir behandla med respekt, slik som eg behandla døde folk, den tia eg var i jobb, jeg sa ja til at dem eventuelt kan behalde organer fra meg også og forske videre på, untatt øynene (ja, jeg vet at jeg er rar, men øynene vil jeg ha med meg i grava).
Også vil jeg ikke kremeres, dem vil helst gjøre det, fordi vi blir balsamert, så da måtte jeg kontakte kyrkjelydskontoret i bygda her og høre med dem om det var i orden, og det var det, det er ikke plassmangel på kyrkjegarden her i bygda.

Blir litt i overkant for meg dette her... og jeg er ikke så sikker på hvordan barna mine (langt oppe i tenårene) ville taklet det om jeg begynte å snakke om dette... Nei, jeg er nok ikke der. På den andre siden synes jeg jo det er verdifullt at noen vil.

Min mor likte det ikke "jeg er glad jeg går bort før deg " sa hun.
Og det føles litt"makabert" når en tar de telefonene og fyller ut det skjemaet, men det må bare gjøres sa hun på kyrkjekontoret til meg, og legen min var redd for at eg hadde tenkt å ta livet mitt. Dette var rett før påske "ta det med ro, jeg har ikke tenkt å gjøre noe langfredag" sa jeg.
Jeg er bare 44år, men dette har jeg tenkt på i 20år, da en pasient der jeg jobba hadde gjort det, så fint gjort dette var da husker jeg at jeg tenkte.

Det er ikke helt sant at de ikke vil ha organer fra oss med MS. Har spurt og der var svaret: Ja, takk. Tror nok jeg heller vil gi bort organer enn å donere hele kroppen til forskning. Skjønner godt verdien av begge deler, men vil at mine hornhinner, nyrer og lever kan komme noen andre til nytte. Håper bare at jeg selv rekker å slite ut alt sammen innen den tid.

Helt riktig Trippel. Jeg er donor, og de vil ha alle organer vi vil avse. Selv med MS.

Mannen min og jeg (som er hverandres nærmeste pårørende) er enige om å donere.
Hvis noen kan bruke noen deler av meg når jeg er død så vær-så-god: jeg har ikke bruk for dem lenger.
Hvor viktig er det å ha donorkort?

Skal donorkortet fungere, må du ha det langt framme i lommeboka så de ser det på sykehuset før det er for seint. For skjer det noe med deg, så er det ikke sikkert det første din kjære tenker på, er at noen må få organene dine, om dere har snakket aldri så mye om det.
Det skulle være lagt inn på journalene våre på sykehuset, så det spratt opp en opplysning med en gang de åpnet den. Hvorfor i all verden er det ikke det?

Det var jo en fantastisk ide Inger Johanne. Kan du ikke ta den videre til.......ehh... "noen?" Det er jo, som du påpeker, slett ikke sikkert at noen kommer på at donorkort finnes i lommeboken.

Jeg mener å ha hørt at pårørende blir spurt om mulighet for å donere organer ganske kjapt etter et dødsfall, stemmer ikke det?

Det kommer an på legene, det er mange som gruer seg for å spørre.

Jeg mistet min bror på 20 år i en motorsykkelulykke. Vi ble spurt forholdsvis raskt etterpå ang donasjon. Siden det aldri hadde vært snakket om i min familie noen gang - var vi skeptiske.

Når alt roet seg, og vi fikk tenkt oss om ville vi nok ha sagt ja.

Dette har ført til at flere i min fam som har tatt dette opp med sine pårørend. Deretter ble donorkort med underskrifter av nære pårørende fremskaffet, og vi er nå donorer.

Dette er noe jeg oppfordrer alle til å ta opp til vurdering.

Noen ganger har pårørende nok med å ta inn over seg det som har skjedd og donasjon må gå i en fei.
Kjempesmart med donorkort i lommeboka.
Får man dem på apotek, legekontor og/eller andre steder?

Jeg fikk mitt på blodbanken, men tror de har de på apotekene rundt om.

Og på legekontor.............