Honnør til pårørende

SKYND DEG Å ELSKE

Om å holde sammen når dagene blir mørkere.



Holder akkurat på med boka som Laila Lanes skriver om (og med) Jan
Henry T. Olsen.

Selv om det i den handler om Alzheimer får hun fram mange aspekter
ved det å være pårørende, mest som ektefelle.

Har fått øynene opp for pårørendes utfordringer.


Ved siden av problemene som må håndteres er hun også opptatt av å
skape, og ta vare, på de gode stundene.

Siterer fra boka (håper det er lov å gjøre her inne):

"Man skal tross alt leve noen år med denne diagnosen, og det kan
være mange gode år hvis man kan ta det på rette måten".



Det er ikke lett å være pårørende (heller).

Sender her en honnør til alle som har en kronisk syk å leve sammen
med enten det er partner, barn, foreldre eller en venn det er snakk om!

Jeg kan bare kaste meg på og være enig i Lierdamas honnør!

Når en blir overfalt av en slik diagnose er det lett å få skylapper. En blir så opptatt av egne problemer og utfordringer at en kanskje ikke ser den eller de en bor sammen med.

De får jo på sett og vis den samme diagnosen. I hvertfall får forholdet det. For dem er det sikkert like skremmende og uvisst å tenke på fremtiden.

Vil jeg bli bundet til en person med krykker, rullestol eller som i verste fall er sengeliggende? Klarer jeg dette? Hva kreves av meg? Hvordan kan jeg være den beste pårørende jeg kan være og vil jeg det?

Kynisk nok har pårørende en mulighet til å fjerne seg/skille seg fra dette, men de aller fleste velger å bli.

De velger å påta seg en "pårørende-rolle".

Kanskje bør vi være litt mer ydmyke overfor den jobben/rollen de har havnet i?

Takk til alle min kjære, som ikke vet hvor godt de skal gjøre for meg.

Jeg er overlykkelig for at mine venner hørte på meg i timesvis da jeg fikk diagnosen, uten at jeg ga noe tilbake før jeg hadde tømt meg helt.

Jeg er overlykkelig for at de aldri har behandlet meg anderledes fordi jeg har MS.

Jeg er overlykkelig hver gang min far roer meg ned; som da jeg stortutet da jeg ikke klarte å stå i kø til Raga Rockerskonserten og måtte dra hjem eller noen spør om hvor lenge det er til jeg skal dø (!!! Tenk det!!)

Jeg er overlykkelig for at typen min sier at den minste bekymringen jeg skal ha er at han skal forlate meg.

Og ikke minst, jeg er overlykkelig når venner, familie og gubben ber meg om å ta meg sammen og se litt lyst på livet når jeg glemmer av meg og depper som værst.

Alle har noe, ikke bare jeg, jeg trenger noen til å rette meg opp i ryggen og se fremover, ikke at noen skal synes synd i meg, og det klarer mine utmerket.