Om å ha tro på at en kan bli friskere

Dette temaet er såvidt berørt i Omega3 tråden i forbindelse med at forskning ikke lenger kunne støtte troen på at dette kunne hjelpe oss.

Det er hevdet fra seriøst hold ( sykepleievitenskap er der jeg har hørt det) at tiltro til å bli bedre eller frisk kan ha betydning for sykdomsforløp. Personer med kreft som helt har mistet troen på å bli frisk på grunn av kommunikasjonssvikt har fått et mye dårligere sykdomsforløp enn det man kunne forvente, for eksempel.

Nå kan dette temaet favne vidt, fra helbredelse ved bønn til placeboeffekten, vær så god å skriv. Jeg har bare åpnet tråden.

Og så kommer det en link her etter hvert som heter Silkeormen. ( Det nytter ikke å klikke på den enda.)

Linker til en artikkel jeg leste i VG i går.

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=587890

Tro kan flytte fjell står det i gammel bok...
Og kanskje det er noe i det utsagnet.
Har hørt om at positiv tankegang og innstilling har god virkning på helingsprosesser og bedring.
Ja, har hørt at selve forløpet kan bli lettere hvis dette er tilstede hos den syke OG hos de nærmeste rundt (familie, venner, pleiere).
Humor og humør skal ha samme virkning.
Blir det frigjort noen gode endorfiner kanskje?

Når det gjelder placebo-effekt har jeg ikke problemer med å forstå (i alle fall noe av) det:
Oppmerksomhet og oppfølging gjør at et menneske føler seg sett og ivaretatt.
Selv kjenner jeg på det motsatte i det jeg syns er lite/manglende oppfølging fra sykehuset.

Vitenskapsfolk om tankens kraft i forhold til helse

Sannelig fant jeg i Aftenposten en artikkel om dette emnet. Å avvise på generelt grunnlag at det kan ligge helbredende krefter i å tenke positivt og drive med selvutvikling, er kanskje et uttrykk for uvitenhet?

Helsevesenet generelt, har i hvert fall ikke stor tiltro til placebo-effekten....
Jeg har, siden jeg fikk diagnosen PPMS for snart 8 år siden, bare fått vite, (og det er jo forsåvidt helt riktig pr. idag), at det ikke finnes noen behandling for min sykdom, og ingenting som kan gjøres for å bremse den. Aldri har noen nevrolog ivret for at jeg skal prøve å holde resten av kroppen i orden, aldri har noen nevrolog gitt meg det allerminste håp, om at forskningen en dag kan komme med noe, som kan hjelpe meg og...
Heldigvis tenker jeg dette selv, jeg prøver å holde meg i stand, så jeg kan være "fit for fight", den dagen det skjer et forskningsmirakel!
Så pr. idag, føler jeg meg som en sterk person, sperret inne i en svak og syk kropp. Men en dag slipper jeg ut av "fengselet", det har jeg tro på!

En annen fotballmamma på laget til datteren min er fysioterapeut.
Hun fortalte at maskinen de har på instituttet hennes til ultralydbehandling hadde hatt kontroll og det viste seg at den ikke har virket på flere måneder.
Men pasientene (syns de) var blitt bedre av denne behandlingen i hele perioden....
Selvfølgelig sa de ikke til pasientene at de hadde oppdaget at ultralyden hadde vært ødelagt.

Tja er ikke helt enig, tror det å ha en positiv innstilling til livet er kjempe bra og det vil gjøre det lettere å trene, slike ting, men om det har noe å si på sykdoms forløpet, utenom at trening er bra?
Jeg kjenner to som er meget hardt rammet av ms, på veldig kort tid, herlige positive mennesker som virkelig klarer å gjøre det beste ut av det med de kan, omtenksomme, medfølende ovenfor andre. Personer som det lyser positiv energi utav.

Kunne de da ha vært bedre om de hadde vært enda mer positive?

Min mening er nei.

Men hvordan hadde de hatt det, eller vaert dersom de ikke hadde hatt en positiv innstilling?

for å si det sånn, de kan ikke bli mye verre, sånn er jo sykdommen med noen, grusomt hissig. Fra oppegående til pleiepasient på 4 år.

Det er sånn at om en undersøker mange, så ser en at det har god innvirkning på en sykdomsprosess at en har en positiv innstilling, noe positivt å håpe på eller at en ikke utsettes for stress. Det er ikke noe å tro på, det er noe en vet.

Men det betyr ikke at en kan si at om en spesiell person klarer å stresse ned, så vil hun bli friskere. Men en vil aldri vite om sykdomsprosessen kunne vært verre om hun hadde stresset mer eller levd under press.

Men noe som er skummelt, er hvis en føler at det er ens egen skyld om en blir frisk, at det er fordi man ikke hadde rette innstillingen.

For øvrig er det forskning som direkte har undersøkt MS og stress og som bekrefter at stress både påvirker dagsform og utvikling av attakker. Så det er ikek dumt å ta det rolig og hvile seg litt. Ikke nødvendigvis sitte pal i en stol, men ta seg litt egentid, som de sier i ukebladene.

Og for å komme tilbake til enkeltperson-erfaring, så passer det m stress godt på meg, jeg har aldri stresset så mye som da jeg fikk mitt store attakk.

Det er jeg enig med deg i, stress er farlig, usunt stress er farlig.

Og jeg er veldig opptatt av at man ikke skal få, som du sier, skyld følelse for at hadde man tenkt anderledes så ville jeg vært friskere. Og det er noe helt annet enn stress.

Ms er jo en sykdom som gjør at man til tider kan slite mer psykisk enn andre og i disse periodene er det vel da at slike refreng som man har hørt om dette kan blir spilt igjen i tankene.
Jeg ser på meg selv som en positiv person med ett lyst syn på livet, noe mine venner og familie bekrefter, men med tunge stunder en sjelden gang i blant uten at jeg vet hvorfor de kommer. Regner med at jeg ikke er den eneste som er slik.

Har hørt dette fra andre før og sett hvordan noen kryper sammen av slike ting, skyld følelsen blir bare kastet over ansiktet, har selv følt det slik av slike uttalelser og unngår mennesker som har for vane å si slikt da de kun gir meg dårlig energi.

Men jeg tror virkelig at en positiv innstilling til livet, ms eller ei, er det beste en kan ha, og tillate seg å kjenne på den adnre siden av livet til tider også .

Ha en fin før juls tid alle sammen, og husk at jula kommer uansett, det er ikke så viktig om en ikke rekker alt det en en tror en må gjøre.

God jul

Det siste der kan ikke sies for ofte. At en MÅ ikke rekke alt.

Og jeg tror også som fru tussi at det kan bli en stressfaktor i seg selv at en MÅ være glad og positiv. Men da blir det jo bare noe en smører utenpå. Alle skulle ha et sted dit en kunne gå og få lov å være akkurat så redd og liten og sliten og lei en ville uten å frykte at en la ei bør på andre.

En gang gikk jeg til en Rosenterapeut. Jeg tror det nyttigste var at hun fikk meg til å grine som en sil.

Da anser jeg oss som enige i at positiv innstilling gjør godt for helsa og hebreden.

Men det er ikke dermed sagt at det må være motsatt:
selv hypokondere og de som ikke tror at de kan bli bedre kan oppleve framgang, ja endatil bli bra (av visse sykdommer).
Kanskje det tar lenger tid enn om innstillingen hadde vært annerledes?
Kanskje noen medisiner gjør jobben sin...?

Ja, det får vi da endelig håpe! Hadde vært kjedelig at jeg stappet i meg medisiner nok til å drifte et lite sykehus og at ingen av dem hadde noen positiv effekt.