sen depresjon?

Hvor sent kan man plutselig bare bli lei seg for at man har ms og være trist?Har hatt diagnosen i snart 3 år, men taklet alt veldig greit.

Måtte si fra meg jobben som hadde stor betydnign for meg, men det gikk overraskende greit i hue mitt også . Prøvde bare å finne på nye hobbyer, og ting jeg fremdeles kunne gjøre, har en aktiv ms.

Oppe og går tur, ikke alltid like langt, men har nå bestilt vurdert å bestille rullestol til de dårlige periodene. Har bare lånt til nå, men de er jo så tunge å skyve og nå har de fått noen kjekke med motor som en kan legge sammen.lette å ta med.

Men det som plager meg er huet mitt, har satt meg ned, noe som ikke er meg i det hele tatt, gråter til og med når jeg sier ordet ms, hallo?!!!!! Hva skjer, dette er ikke meg, tafatt og trist, motløs, asosial.

Så kan en treffe bakken i hundre etter så lang tid? har andre opplevd noe slikt? Har vurdert den såkalte lykke pillen men er ikke sikker, har vært opp og ned før men ikke så lenge som dette.

Kjære deg... Finnes det en oppskrift på hva som er riktig tidspunkt? Neppe. Ulike er vi og ulikt reagerer vi.

Det kan være mange årsaker til at reaksjonen ikke kom før nå. Du har vært flink og taklet alt veldig bra, men kanskje du ikke rakk å akseptere alt med det samme.
Nå kommer reaksjonene og da skal du ta deg tid til å kjenne på dem. Du har lov til å være trist og lei deg!

Ta deg tid til å sørge og gjennomarbeide følelsene dine. Kanskje det hadde vært fint å snakke med noen, ofte kan en venn eller likemann være til god hjelp når man skal bearbeide vonde tanker. Kanskje kommunen der du bor har en psykiatrisk sykepleier hos hjemmesykepleien som kan komme på besøk?

Sender deg en stor cyberklem. Masse lykke til!

tak for svaret, jeg har litt på en måte gravd min egen grav, har jo alltid sagt hvor bra alt er og det har jo stemt.
Og er så lite flink til å si hvordan det faktsik er, evig nydelig når mannen går på jobb for da slipper jeg å ta meg sammen mer. han er snill som dagen er lang men vil ikke snakke med han om det, trasig nok at han må slite med å se at msen hindrer meg i ting jeg gjorde før. Vil ikke at han skal bli plaga med å prate om det i tillegg, samme med venner.

Føler meg vel som en byrde i tillegg tror jeg, rart.

At du føler deg som en byrde, det er vel sikkert også en side av depresjonen. Man ser gjennom svarte briller og da blir alt svart.
Prøv å få snakke med psykiatrisk sykepleier.

Vær forresten klar over at det kan være noe i MS-en i seg selv også, altså nervesignaler og sånt som skaper depresjonen, ikke bare reaksjonen på alt sammen.

Det er fryktelig slitsomt å være deprimert. Jeg kjenner en del mennesker med MS og depresjon som har brukt medisin og synes det hjalp godt. Men etter mitt syn skal ikke medisin være i stedet for noen å snakke med, men i tillegg. Ofte er problemet at man ikke kommer seg til å søke hjelp, for man kjenner det som det ikke vil nytte uansett. Men husk: Dette er "depresjonstrollet" som sitter og hvisker i øret ditt. Ikke hør på det. Ta opp depresjonen med fastlegen din.

(Og om du syntes uttrykket "depresjonstrollet" var barnslig, så oversett meningen til noe som passer bedre med slik du tenker. Poenget er at man må stable på beina så mye vilje man greier så man overstyrer tankene om håpløshet og søker hjellp.)

Tar opp denne tråden igjen, jeg..
Ikke en dag uten at tårene renner. Mange grunner til det, ikke bare MS tror jeg. Alt henger sammen med alt. Er lei lei lei og sliten av å ha kramper/spasmer og iskalde ben. Klarte nesten ikke gå ned trappa nå etter dusjen fordi tærne strammer seg så vondt.
Er glad i ungene og mannen min, men noen ganger skulle jeg gjerne ha bodd i egen leilighet alene. Alltid ta andres perspektiv og hensyn til alle rundt meg uten at de (like selvsagt) gjør det samme med meg.
Men orker jo ikke bo uten dem heller...
Har en god psykolog jeg prater med, som hjelper en del. Har fått tilpasset arbeid, trening og hvile ganske bra, så alt skulle ligge til rette for å ha det bra. Så da får jeg dårlig samvittighet også
Nei, det er ikke lett... Er nok noen som kjenner seg igjen. Tenker rett som det er på han i det gamle forumet som ikke orket å være noe særlig inne her, fordi det var så mye syting.
Men jeg kan jo ikke klage til mannen og ungene mine heller, ihvertfall ikke ungene, og mannen min er lei. Har venner, men vil ikke belaste dem for mye heller. Mamma blir bare så fortvilet hvis jeg sier noe. Og psykologen ser jeg bare hver 14. dag.
Så dere får bære over med meg..

Det er mye som er bra også, så det er sagt. Vi har råd og reiser stadig sydover, noe som er veldig bra for meg (vi reiser til Tenerife om fem dager og slipper julaften her hjemme )
Jeg trener på SPA, spinning med boblebad etterpå, en veldig opptur i hverdagen.
Jeg får brukt utdanningen min i passe doser.
Ungene mine er veltilpassede stort sett, godt likt og flinke på skolen.
Jeg og gubben KAN ha det bra sammen også... (men noen måneder siden nå).
Har en hobby som jeg trives med når jeg orker (korps).
Sover godt om natta til tross for smerter og kuldefølelse.

Så jeg vet hvordan jeg skal tenke positivt. Merker at humøret bedrer seg litt når jeg klarer det, men tårene ligger ikke langt unna..

Da hopper jeg til køys - natta

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jada, jada. Vet at jeg burde være takknemlig for snill mann og flinke barn. Men hva da med følelsen når jeg titter ut av vinduet en fin søndag og ser noen som går tur i solskinnet? Hva med savnet av å kunne springe? Hva med savnet av å kunne strekke kroppen etter en god natts søvn uten at det resulterer i kramper? Eller hva med savnet av å kunne utføre en hobby (tegning) som jeg tidligere tok for gitt? Disse (egoistiske) følelsene kan ingen snill mann eller flinke barn kompensere for. Vi er selvstendige individer. Vi kan ikke leve våre liv gjennom andre og da kjennes vår egen skrøpelighet eller mangel på funksjon godt.

Klart jeg er glad for at jeg har en snill mann og super datter, men når mannen går på jobb og datteren går hjem til seg, så er det bare meg igjen. Jeg kan fylle hverdagen med ting jeg klarer/orker, men veldig ofte dukker det opp ting jeg må ha hjelp til uansett hvor mye jeg prøver å klare meg selv. Jeg er ikke noe flink til å be om hjelp. Føler at jeg bryr/belaster mine omgivelser. Men som så mange andre med MS har jeg vært vant til å fikse ting fort og greit og å holde ting i orden. Nå må jeg se på at ting ikke blir gjort uten at jeg kan gjøre noe med det. Ja, jeg har lært meg til å leve med mye, men enkelte ting "sliter" på humøret.

Som et eksempel: Jeg har to vinduer på baksiden av huset hvor jeg nå så gjerne skulle skiftet gardiner. Det ene vinduet er over en trapp og en må klatre litt for å få pusset det og hengt opp gardiner. Det er helt utelukket at jeg klarer dette selv. Har nevnt det for ektemannen og han sa seg villig til å hjelpe meg, men så skjer det ikke noe. Gardinene er strøkne og klare til å henge. Et vindu er pusset, men det andre er urørt. Jeg kan ikke mase mere nå............. sukk. Forb......MS

Jeg har i hvert fall lyst til å si at det må være lov å "syte" i en tråd som helt klart viser at den handler om triste følelser. Den som kjenner at man ikke orker å lese om det, åpner da vel bare ikke tråden!

Men det er ikke alltid så lett å finne noen trøstens ord å komme med tilbake, sånn at den som skriver vet at man er lest, noen har sendt tanker. Men vi er her.

Forumet er for triste tanker også: takk for tilliten ved at dere deler dem med oss!
På en måte er det trøst i å lese at andre "baler i vei" med sånne også:
Så er det altså ikke bare jeg som syns livet er litt traurigt ibant....

.... og så vet vi også å sette pris på en solskinnshistorie når den dukker opp en annen gang.

Sender dere alle et smil og klem (noen skrev en cyberklem, likte godt det ordet).

Bruker du medikamenter for tiden? Det sannsynlig at medisiner gir mange bivirkninger både psykiske og fysiske. Selv ble jeg nærmest psykisk slått ut i flere år av Cortisone. Jeg kjente ikke meg selv igjen, gråt ofte og var plutselig livredd hunder. Men ferdig med bivirkningene for flere år siden. Nyttig men uønsket erfaring.