Syk i friske omgivelser

Du har rett, Inger Johanne. Det handler om å ta vare på seg selv.

(Har fått beskjed om å flytte dette fra "Dagens nyheter". Tror det var hit?)

http://www.abcnyheter.no/node/89103

Frp vil premiere de friske

Tekst: NTB - redaksjonen@abcnyheter.no

Frp ønsker å belønne ansatte og arbeidsgivere som har lite sykefravær med tilbakebetaling av trygdeavgifter.
– Det er viktig å stimulere til lavere sykefravær. Vi vil derfor
sørge for belønningsordninger for personer med lavt sykefravær. Dette
kan eksempelvis gjøres ved at en del av trygdeavgiften refunderes
dersom det årlige sykefraværet holder seg under et visst antall dager,
skriver Frp i programforslaget som skal behandles på landsmøtet i
helgen. Frps bonustankegang møtes ikke med entusiasme verken i Revmatikerforbundet eller i YS. –
Dette forslaget ser ut som en premiering av de friske, men ikke av de
syke. Det vil virke feil ovenfor vår gruppe. Vi har ikke bedt om å få
disse sykdommene, sier forbundsleder Svein Dåvøy i Norsk
Revmatikerforbund til Aftenposten. Leder i YS, Tore Eugen Kvalheim, mener Norge allerede har en god sykelønnsordning. –
Å belønne folk for at de er sunne og friske og i stand til å gå på
jobb, bidrar til ytterligere stigmatisering av dem som ofte er for syke
til å gå på jobb. De vil føle seg indirekte straffet, sier Kvalheim.

Jeg mente du kunne legge det i nyhetstråden, men det passer jo her også.

Det er ikke lett å være frisk i syke omgivelser, heller.

Det krever mot å se seg selv i speilet og ta stilling til det man ser og føler. Syk eller frisk, en positiv innstilling til verden er sunt for alle.
Vi har ikke valgt sykdommen vår og vi kan ikke velge den bort. Men vi kan velge hvordan vi møter verden, det den har å by på og ta stilling måten vi forholder oss til andre på.
Vi kan velge å henge oss opp i bagateller og kun se problemer, og ikke løsninger. Eller vi kan glede seg over de små tingene i tilværelsen og tenke i store sirkler når vi møter hindringer.

I går fikk jeg verdens hyggeligste hilsen. I postkassen lå det et hyggelig kort med en tekst som startet med: ”Takk at du er du”. Ufortjent, jeg har jo ikke gjort noe, jeg har bare vært… meg.
Tenk at noen synes det er nok. Selv om jeg ikke liker det jeg ser i speilet, så må jeg ha gjort noe riktig.

Takk for kortet.

Var med på sommeravslutning på jobben igår etter 2 mnd med sykemelding.

Selv om jeg har hatt kontakt mine nærmeste kollegaer var det litt rart å treffe "et videre spekter" av de jeg jobber med.
Det har jo skjedd mye i denne tiden som jeg ikke har vært delaktig i.
Plutselig var jeg ikke oppdatert på arbeid og hendelser.

Tror noen av de "perifere" syns det var litt rart å ha meg der også.
Tydelig noen var usikre og derfor holdt litt avstand.

Men det var en hyggelig avslutning.
Glad for at jeg gikk dit.

Så flott at du gikk og at du hadde det hyggelig. Det er det som betyr noe.

Det vil alltid være mennesker som trekker seg unna når syke mennesker er i nærheten. Jeg merker det selv hver dag på min arbeidsplass. Jeg har lært meg til å ikke bry meg om det. Det kan jo være deres måte å beskytte seg selv på. Vi vet aldri hvilke grunner folk har for å oppføre seg som de gjør.

Det er en vanskelig sykdom dette. Å forsøke å få omgivelsene til å forstå at man innimellom er litt ute av drift er utrolig vanskelig syns jeg. Jeg jobber masse og har 2 voksne og to små barn. Flyr rundt og ser sikkert velfungerende ut, men innimellom koster det mye viljestyrke ja.

Alpemø: du lurer på om du bør fortelle arbeidsgiver om sykdommen. Jeg begynte i ny jobb for 1,5 år siden. Jeg fortalte ikke om ms i forkant. Ikke før jeg var fast ansatt faktisk. Min ms har pr i dag ingen innvirkning på min arbeidsinnsats, og da mener jeg at arbeidsgiver ikke har behov for å vite noe om dette. Jeg var redd for å ikke få jobben dersom jeg fortalte om ms. Ingen arbeidsgiver ønsker noen som de er redde for skal ha mange og lange sykefravær - det er bare sånn verden er. Jeg ville nok holdt denne informasjonen litt for meg selv til du blir mer varm i trøya på arbeidsplassen. Lykke til

Takk sigrid64.
Det er akkurat slik jeg tenkter også. Så lenge MSen ikke påvirker utøvelsen av mitt yrke er det ingen som har noe med om jeg er kronisk syk eller ikke. Som regel føler jeg uansett ikke behov for å snakke om sykdommer, men det har nok skjedd en gang eller to hvor det hadde vært naturlig å fortelle det. Nå har jeg imidlertid fått fast stilling, så da behøver jeg ikke å tie stille neste gang!

Var på seminar her om dagen. Jeg er ofte på seminar som har med MS å gjøre, men dette var altså "ute i den friske verden", og handlet om helt andre ting.

Jeg satt til bords sammen med totalt ukjente, men hyggelige folk. Det kom fram at jeg var allergisk, siden jeg måtte plukke ut mat jeg ikke tålte, og da jeg avstod fra rødvin på grunn av en del migreneplager siste tida, utbrøt den ene: "Stakkars deg, da"! Jeg sa at jeg kunne jo få rødvin en annen gang, men nå hadde jeg en kur. Jo, men det var ikke det å ikke få rødvin i dag min hyggelige bordkamerat mente, men stakkars meg som både hadde allergi og migrene!

Jeg kunne ikke dy meg, men sa med et smil noe om at det var nå bare smårusket jeg feilte, men sørget for å skifte tema.

Og det er jo ikke stakkars meg. Men det var litt rart...

Så satt vi der igjen da.
Foreldremøte for jentene våre som sparker fotball.
Noen oppgaver må fordeles på oss som er opphav: hvem kan gjøre hva?

Jeg fikk nesten panikk.
Tenkte bare at dette orker jeg ikke,.
Dette kan jeg ikke gjøre.
Dette må de andre ta.
Ble bare sittende taus mens de andre fordelte (mer eller mindre frivillig) oppgavene mellom seg.
Det var rett og slett ubehagelig.
Følte, mer enn jeg så (for jeg orket ikke øyekontakt) de andres skulende øyne som ventet på hva jeg kunne ta på meg.

Etter å kjent på ubehaget fra møtet i et par dager skrev jeg en kort mail som jeg sendte til de som var tilstede og trenerne.
Forklarte at pga MS har jeg dager med begrenset/usikker kapasitet og derfor ikke hadde meldt meg til noen oppgave.
For det er jo ikke det at jeg ikke vil.

Men nå har jeg det heller ikke helt godt med tanke på dette:
Vil jeg, egentlig?
Brukte jeg bare MS som unnskyldning?
Hvorfor er det så vanskelig å la egen helse gå foran?

Hvordan håndterer dere sånne situasjoner?

Til Lierdama: Du verden som jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Det er blitt veldig mange foreldremøter gjennom de forskjellige idretter og skoletrinn opp gjennom årene, der jeg ofte har kikket i gulvet for å slippe å møte blikket til stakkaren som skal få folk til å ta på seg de forskjellige oppgavene.

Jeg synes det har vært trasig å ikke kunne bidra på lik linje med en del andre, for ofte er det jo slik at det er de samme som tar på seg oppgaver... Er så heldig å ha en mann som har stilt opp for oss begge. Fremdeles er det jo ikke alle vi møter som vet om min diagnose selv om den er blitt 14 år...usynligsyk...

Nå er gutta blitt 15 og 18, og det er mindre av slike oppgaver. Litt deilig å slippe å si nei, egentlig.
På den annen side, har jeg i alle år vært den som har kjørt gutter hit og dit og stått på sidelinja trofast sammen med de andre trofaste i både sol og drittvær.

Uten å kunne være i arbeid, har jeg stilt opp for fullt for gutta mine. Jeg er oppe om morgenen når de står opp og hjemme når de kommer hjem. Hjulpet med lekser og hørt de før prøver...

Jeg har verdens beste samvittighet. Og det er gutta mine som er viktige, ikke de andre foreldrene som synes jeg ikke har gjort nok. Kanskje...

Kun i de periodene jeg har fatigue, klarer jeg ikke alltid å følge de opp slik jeg vil. Kanksje må gutta lage middag også, men fordelen de har av å bestemme litt gjør at de synes det er helt ok!

Jeg teller.
Om ca. 106 dager er vår tid i barneskolen over. Det skal bli deilig! Vi er to damer som skal sprette champagneflasken siste skoledag hvis vi ikke har rukket å få ferie allerede i form av et polstret rom der de bruker jakker med veldig lange armer.

Jeg vet at barnet skal videre på ungdomsskolen og jeg er ikke naiv. Det er antagelig ikke noe bedre der. Verken når det gjelder miljø eller krav til foreldre. Men det er lov å håpe! Det er lov å tro at det blir litt færre skolestyrte sosiale greier der jeg forventes å bidra med meg selv og kaker. Mindre intetsigende pjatt med folk man ikke har noe til felles med annet enn at noen i skolevesenet har bestemt at våre barn skal gå i samme klasse.

Alle de andre mammaene er jo så slanke og spreke! Jobber fullt gjør de også, de orker og får til.
Jeg er bare stresset i hele kroppen og lengter etter ferie. Det er så mye som skal følges opp og tas tak i hele tiden, mye motstand og mange krav.
Og jeg vet jeg blir syk av det. Stress+MS=katastrofe. Hvordan formidle at jeg trenger flere dager der det er noenlunde ro, og ting fungerer greit. Min kropp fungerer annerledes enn de andre mammaene sine. Det lar seg ikke formidle.


- Du må slappe av, pust med magen, sier tannlegen. Og jeg bare ler. - Hvordan gjør man det? Og så lager hun skinne til meg så jeg ikke skal tygge i stykker flere tenner mens jeg sover. Det er dyrt, det. Ikke får jeg dekket utgiftene, heller.
Jeg gleder meg til sommerferien.

Veldig bra innlegg Solsikke! Til trøst; du er ikke alene om å føle det sånn! klem fra meg :-)

Til Solsikke: Det stilles mindre krav til foreldre når barna når ungdomsskolen. Jeg synes sånne ting er lettere nå når mine er blitt så store. Eldsten er russ til våren, og yngsten blir ferdig på ungdomsskolen.
Jeg har mye prøvehøring, men det blir jo noe annet. Da dreier det jo seg om ungene våre.

Takk til Melles. Det er snakk om barna våre. Som ungdomsskolelærer registrert jeg ofte at foreldrene nå "slapp taket" når ungene kom i ungdomsskolen. Ofte fikk jeg høre av foreldrene at de hadde stilt opp i skole, korps og idrett i alle år, men at det nå fikk rekke. De hadde yngre barn å ta hensyn til.

Et hjertesukk fra meg blir det at aldri har barna trengt synlige og trygge foresatte mer enn nettopp nå. Tenk bare på alt "ungene" skal gjennom.

Som klasseforstander opplevde jeg å motta dem som barn i alderen 12-13 i 8.klasse. Vi (ungene og jeg) kjempet oss gjennom den turbulente 9.klassen før jeg på vårparten sa adjø til reflekterte, kunnskapsrike og utrolig flotte ungdommer i 10. klasse.

JA, jeg savner jobben min.

Trippel skrev:Et hjertesukk fra meg blir det at aldri har barna trengt synlige og trygge foresatte mer enn nettopp nå. Tenk bare på alt "ungene" skal gjennom.

Å, du kan ta det helt med ro. Denne mammaen kommer aldri til å la være å følge opp barnet og skolearbeidet. Der kan jeg stille opp og gjør det hundre prosent så hun skal føle seg trygg og sett.
Etter alle disse årene i norsk grunnskole og kamp mot mobbing så kommer jeg aldri til å sove i timen når det gjelder det.

Det er alle de "sosiale kravene" til oss foreldre med opp i trærne og mange timer på bena jeg og mange andre ikke makter.

Takk folkens

Jeg forstår godt hva du mener og jeg tror deg når du sier du vil fortsette å følge med.

Gro Harlem Bruntland sa en gang at Norge trengte den gode gamle "nabokjerringa" som hang i vinduet og fulgte med. Unger som "blir sett" har mindre lyst til å gjøre noe de ikke burde.

Der jeg jobbet var det lite kakebaking og slikt for foreldrene. Foreldrerådet var godt synlige og en kjempegod støttespiller.

Ja, det er vel akkurat i slike tider som denne "søte juletid" at en merker best at en er syk i friske omgivelser.

Hverdagene mine de går liksom helt greit de. Alt er som regel ved det samme, med jobb barn hester og hund. For meg går dette heldigvis helt fint. Det er når det kommer på noe ekstra at jeg merker at kreftene ikke helt er der.

Viljen og lysten til for eksempel å gå ut å ake i den nydelige sneen er helt tilstede, men når det skal praktiseres, ja da blir det ikke rare greiene.

Selvfølgelig kommer det an på hvem jeg sammenlikner meg med, men nå har jeg bare meg selv som referanse. Da er det lett å tenke på hvordan det var før du.

Når tanken om FØR snek seg på i dag - så ble jeg likevel så veldig glad for nuet, og at jeg klarte det jeg klarte.

Livet er jammen herlig også dere.

I dag fant jeg fram denne igjen. Det er en vanskelig dag. Behovet for en klem er kritisk.

Det jeg føler i dag er ganske likt det jeg har skrevet om her før. Leser kommentarene deres om igjen og finner trøst i dem. Jeg skulle ønske livet ikke behøvde å være så tungt.

Skal tillate meg å deppe noen timer til og så lage ny liste oppe i hodet mitt: "Positive ting ved tilværelsen - hva er viktig og hva skal du la være å bry deg om".

Her kommer en stoooor trøsteklem:

Men du har helt rett, Innimellom oppleves livet for jæ...ig. Hvorfor skulle JEG få denne idiotiske sykdommen. Som tar fra meg kraft, evne og konsentrasjon til å gjøre helt vanlige ting. Titter ut av vinduet og ser et voksent ektepar på tur. Jeg håper de vet hvor heldige de er! Det var jo slik jeg så for meg min fremtid også. Men det kunne vært verre. Det kunne vært bare en som gikk på tur alene uten noen å komme hjem til.........

Jo....

Nest siste søndag i november.
Klassekontaktene har arrangert tur ut i marka for foreldre og barn i ny klasse slik at de kan bli bedre kjent. Det er ca 2 kilometer inn i skogen og 2 kilometer å gå tilbake. Overkommelig selv med mine ben hvis jeg hviler litt innimellom. Men det er november. Det er veldig kaldt. Kroppen min blir stiv og det gjør vondt absolutt overalt.

Dette er noe jeg absolutt må delta på. Fordi jeg er redd for å bli oppfattet som lat, uinteressert og usosial. Og samtidig er jeg så redd for at bena skal slå seg fullstendig vrang der ute i skogen at jeg knapt klarer å tenke på noe annet.

Dette er ikke en klage, jeg sier bare at det ikke alltid hjelper med sjokolade eller å tenke på at det kunne vært verre.

Sørg for å kle deg varmt. Gjerne ull innerst mot kroppen. Hvis du tåler Tiger-balsam kan du gjerne smøre musklene med det. Sørg for å ha et sitteunderlag øvrst i veska/sekken. Varm drikke på termos er fine greier. God tur!